annonse

Elsket og hatet den gale mannen fra Melbu

SELVBIOGRAFI
SELVBIOGRAFI: Vetle Lid Larssen med selvbiografien Hvordan elske en far og overleve. (Foto: Sunniva Bornøy)
STOR FOLKEMENGDE
STOR FOLKEMENGDE: Alle ville ha en bit av Vetle Lid Larssen og sto lenge i kø for å få signert boka hans. (Foto: Sunniva Bornøy)

OSLO: Lars Andreas Larssen ble mandag kveld hovedperson på Litteraturhuset da sønnen Vetle Lid Larssen entret scenen foran 250 mennesker.

  • Sunniva Bornøy

 «Hvordan elske en far – og overleve» er tittelen på den nylig utgitte boka og selvbiografien til Vetle Lid Larssen. Det er historia om hvordan han elsket sin far, men måtte bekjempe ham for å overleve.

- Alle har en erfaring som er grunnleggende. Telefonen som kommer om at «mor eller far er død». Samtalen blir stående igjen som et slags ekko av millioner av samtaler. Du skjønner at døden skal ramme deg en dag når du ser at faren din trekkes ned i et svart hull. Du skal også ned der en dag.

Slik startet Vetle Lid Larssen sin 45 minutter lange monolog på Litteraturhuset der 250 mennesker måtte fordele seg mellom to saler for å få det med seg. I kjelleren ble det livestreamet fra Wergeland-salen i første etasje.

- Far var underholdningsstasjonen

Med en fantastisk formidlingsevne snakket Vetle Lid Larssen åpent, underholdende, humoristisk og nakent om hans komplekse forhold til faren Lars Andreas Larssen fra Melbu.

- Min far likte underlivshumor, frekkhet og galskap. Far var underholdningsstasjonen, mor var klippen. 


Og Lars Andreas Larssen sitt liv på Nationaltheatret ble også tidlig en del av livet til Vetle.

- Jobben hans var min modell for livet. Som barn og ungdom satt jeg hver dag på Nationaltheatret for å høre på alle replikkene pappa sa feil. Jeg satt der som et tent lys, for faren min var kunstner. Men jeg turte aldri å si det rett til ham, sier Larssen.

Oslo Vest og Vesterålen


Vetle Lid Larssen er vokst opp på beste vestkant, og tok opp kontrasten som alltid lå der mellom han og faren.


- Jeg vokste opp på Oslo Vest. Klart det ble kontraster. I boligannonsene til Aftenposten på tiden da faren min var ung sto det «ingen nordlendinger». Han var vokst opp med fiskerimeldinga på radio. Hvordan skulle vi kunne snakke sammen? spurte Larssen de frammøtte halvt på spøk og halvt på alvor. 

- Det ble for tett


Handlingen i selvbiografien til Vetle kan oppsummeres i en kort setning: Om to menn som aldri greier å snakke sammen før det er for sent.

bok00002.JPG  

- Vi var så tett oppå hverandre at det etter hvert ble for tett. Vi var så like, men likevel så ulike. Far var kjendis, selvhevdende og full av penger. Han ble egoistisk – og jeg ville ta rotta på han. Vi gled fra hverandre, på bare et døgn. Jeg var så stolt at jeg opponerte mot ham. Da han fikk diagnosen Alzheimer i 2003 snakket vi ikke sammen selv om vi bare bodde 30 meter fra hverandre, sier han.

- Vi skjønte ingenting

Familien Larssen skjønte ingenting da faren ble syk, for det var en innarbeidet oppfatning at «ingen i vår familie ble syk».

- Far er jo fra Vesterålen. Hans generasjon hadde i mange hundre år spist torskeleveren rå og vært på havet i de verste uværet du kan tenke deg. Det gikk så og si i hundre fra morgen til kveld for pappa. Han var sprek, idérik, samfunnsengasjert, hadde store ambisjoner – og en avtalebok så tjukk at den omtrent falt fra hverandre.

De fire F-ene

Vetle og resten av familien gikk inn i det han kaller «de fire F-ene» da diagnosen var et faktum.

- Da vi gjenopptok tråden 22 måneder etter at han fikk konstatert diagnosen var alt uvennskap mellom oss glemt i løpet av 14 sekunder. Vi tenkte at Alzheimer var noe han kunne leve fint med og fornektet sykdommen. Men vi kunne ikke fornekte at han hadde fått det, så vi flyktet. Vi hadde de lange, mest interessante samtalene om alt mellom himmel og jord istedenfor det vi egentlig burde ha snakket om. Jeg kan ikke snakke om følelser. Det var grunnen til at pappa og jeg ikke snakket med hverandre på en lang stund. Han var mann og feig. Jeg var mann og enda feigere. En gang sa han: «Hvis jeg skal snakke om sykdommen i tide og utide, kan jeg like godt legge meg ned for å dø».

- Gikk seg bort i Oslo

- Etter hvert ble han så dårlig at han gikk seg bort i Oslo om kveldene. Vi måtte kjøpe GPS til han og plukke han opp på gata. Flukten ble strategien inntil frykten kom. Faren vår gikk i oppløsning foran oss. Det gikk bare en vei, og vi måtte akseptere det uakseptable. Vi måtte forsone oss med at han måtte bli tatt hånd om på pleiehjem. Det var ingen bortsett fra familien som besøkte han på pleiehjem i løpet av de ti åra han lå der, men i begravelsen kom det 800 stykker.

- Kjærligheten blir igjen


I mellom linjene under den 45 minutter lange monologen til Vetle Lid Larssen kunne publikum ane en sønn som er veldig glad i og savner sin far. Det fikk de bekreftet på slutten:

- Foreldrene lever videre i oss etter at de er døde. De beste tingene er de som lever lengst i oss. Det er alltid vanskelig med foreldre, men det er de gode minnene som overlever, og det blir næring for oss videre fremover i livet. Vi glemmer de dårlige minnene. Det er kjærligheten som blir igjen til slutt.

- Veldig knyttet til Melbu

– Hva betydde Melbu for faren din? spør vi Vetle etter hans monolog.


- Pappa var veldig knyttet til hjemstedet sitt. Han snakket om det hele tiden. Han var jo i Oslo også, så han var en splittet person – både Oslo og Melbu, men Melbu var jo stedet hans. Helt klart.

– Hvordan er ditt forhold til Vesterålen?


- Jeg elsker Vesterålen og har vært der mange ganger. Jeg elsker naturen, lyset – og menneskene er blant Norges hyggeligste. Og jeg er jo halvt vesteråling selv. Da jeg vokste opp synes jeg det var så mye gnål om hvor deilig det var der oppe. Det har jeg skrevet om i boken. Jeg måtte skjelle dem litt ut for det, sier Vetle humoristisk.

– 
Hva tenger du om at så mange møtte fram i dag?

- Veldig hyggelig og jeg er takknemlig for at så mange dukket opp i dag. Jeg har skrevet en bok om noe som jeg tror mange er opptatt av. Den handler ikke bare om meg og faren min på et personlig plan. Den handler om alle fedre og sønner. Om vanskeligheten med å være far og sønn, for det er ikke alltid like enkelt. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i den, selv om den på overflaten handler om meg og Lars Andreas, avslutter Vetle Lid Larssen.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse