annonse

Helt hinsides

: Kammerpikene konserttanken Neptun Melbu (Foto: )

Kammerpikene tok publikum hinsides mørket i Neptun på Melbu lørdag kveld.

Tor Johannes Jensen

«I mørket hviler lyset» het det fra Kammerpikene da de inviterte i Konserttanken på Neptun, Melbu. I den gamle sildoljetankens mørke ble påstanden til virkelighet lørdag kveld, med romantiske nordiske folketoner, kunstmusikk og joik.

Sopranen som løfter stemmen oppunder hvelvingen, og fylden av harmoniene koret legger under, enkelttonene og bruset som skapes av den enorme resonnansen i lokalet, gir spenning og liv, mens øynene sakte venner seg til mørket og oppdager sangerne mellom to sirkler av levende lys på golvet. Etter hvert får synet rekkevidde helt til veggene også, mens taket høyt der oppe lenge forblir et tomt mørke.

Melodiøse, kjente sanger blir helt nye i tank-mørket. Her går de i et annet tempo, brytes opp med pauser mens etterklangen i vegger og tak bidrar med sitt. Kammerpikene får også stillheten til å tale, med virkningsfulle tomrom mellom tonene.

Her snakker vi ikke om å fly på sangens vinger, men om å bli båret på en oppadstigende strøm – i blant gjennom varmt tempererte atmosfæriske lag, iblant gjennom tindrende krystall. Det er kanskje et haltende forsøk på å beskrive en opplevelse, men hva gjør man ikke når man må leite etter ord? Det er kanskje derfor musikk kan tale så sterkt til lytterne, fordi den kan nå langt forbi ordene.

Kammerpikene byr på Hege Monica Eskedal, Hanne Merete Paulsen og Ina Oskal Alexandersens helt nydelige solist-stemmer, finsmidde harmonier og presisjon i et lokale som avslører små feil nådeløst. Samtidig har koret tatt tak i musikken og det enestående lokalet på sin måte, bare med hjelp av Julia Sivertsens handpan.

Karin Rehnquists «Var inte redd för mørkret» gjorde særskilt inntrykk, sammen med «I lie» av David Lang, der Hanne Merete Paulsen var solist.

– Uendelig vakkert, oppsummerte tilhørere etterpå.

Dirigent Hege Monika Eskedal medgir at det har vært mer spennende å øve inn konserten her enn i et mer ordinært lokale.

– Vi har sunget kjente verk, som du kan fortolke på en helt annen måte her inne enn andre steder. Jeg grudde meg litt på forhånd, men det har vært fantastisk, innrømmer hun og forteller at den første øvelsen i tanken for tre uker siden foregikk i styrtregn som dundret i tak og vegger.

– Du kan ikke kjempe mot et rom som dette, selv om du kan utfordre det med sterke toner og tette harmonier i blant. Jeg måtte dirigere rommet like mye som koret, smiler hun.

Hun synes lyden i konserttanken minner om søreuropeiske katedraler bygd i sandstein.

– Det er den samme myke lyden som du finner der. Den lyden finner du ikke i en norsk steinkirke, mener hun.

Det er vanskelig å lande i en normal sommerlig lørdagskveld igjen etter dette.

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse