Norge preges av offentlig fattigdom og privat overflod. Utslagene dette gir er blant annet et enormt etterslep for år med manglende vedlikehold av offentlige bygg og infrastruktur. Det antydes et etterslep på svimlende 800 milliarder kroner.

Offentlige bygg som ble oppført i trangere tider står til forfall, fordi en rikere oljenasjon ikke makter å vedlikeholde samfunnsverdiene. Det er bokstavelig talt fasaden som sprekker.

Sant nok, det finnes andre kriterier for velstand enn veier, jernbane og bygg. Men det står ikke stort bedre til bak slitte fasader. Elever mangler læremidler, ansatte innen helse og omsorg springer livet av seg i kampen for å kunne vise litt omsorg og medmenneskelighet innenfor stadig knappere rammer.

Dessverre, det er ikke bare fasaden som slår sprekker.

Resultatkrav

Ingen enkeltpersoner skal stilles til ansvar, men er det ikke et paradoks at nettopp veidirektør Terje Moe Gustavsen og jernbanedirektør Elisabeth Enger er blant de høyest gasjerte statlige etatslederne? Med ei årslønn på henholdsvis 1.489.000 og 1.283.000 kroner.

Ifølge regjeringa skal lederlønningene i staten gjenspeile ansvarsområde, oppgaver, utfordringer og resultater. Da burde det være greit å kutte med et par hundre tusen når resultatene uteblir?

Heller ikke i det private er det alltid påfallende sammenheng mellom lederlønn og resultater. Udugelige sjefer belønnes gjerne med gylne fallskjermer.

Offentlig sektor er ivrige til å etterape privat sektor. Blir veiene enda dårligere og flere tog blir stående på stasjonen, skal du se det vanker bonuser til vei- og jernbanedirektør. Både stat og kommuner har jo allerede lagt seg til den vanen at de som tjener mest, skal få mest i lønnsøkning.

Lønnsoppgjøret

Denne uka startet lønnsforhandlingene. Millionlønninger og bonuser til sjefer er ikke det beste utgangspunktet for et nøkternt lønnsoppgjør i ei tid hvor økende arbeidsledighet truer, og ei tilbakelagt finanskrise er i ferd med å bli erstattet av ei jobbkrise.

Høye lederlønninger påvirker klimaet i forhandlingene. Det handler mer og mer om å karre til seg. Logikken er enkel: Hvorfor skal jeg vise måtehold, når ikke andre gjør det? Det er i bunn og grunn allmenningens tragedie, vi antar at det gjør ikke så mye i den store sammenhengen å tenke mest på egen vinning. Men når alle tenker slik, blir konsekvensene deretter.

I to-tredjedels-samfunnet har noen i overflod, flertallet klarer seg utmerket og mindretallet faller totalt gjennom. Velferdsordninger uthules, men hva gjør det for de som kan tegne egen forsikring.

Lønnsforskjeller i samfunnet vil det være, og det å angripe lederlønninger blir gjerne avfeid som populistisk, utslag av misunnelse og totalt manglende forståelse for lønn som et element i konkurransen om de beste lederne. For offentlig sektor henvises det til at uten høye lønninger velger de beste lederne det private. I det private næringslivet i Norge er omkvedet at lederne må ha høy lønn, gullkantet bonus og gylden fallskjerm, eller så velger de bedre betalte lederjobber i utlandet. Mon det.

En leder som kun lokkes av lønn, er det den beste lederen?

Lønn, og lønn alene?

Høye lønninger og skyhøye bonuser var mer regelen enn unntaket i USA før finanskrisa. Etter finanskrisa går debatten på at lønnsnivået ble for høyt, lederne ble overbetalte, mistet interessen for å tenke langsiktig på egen bedrifts vegne. Det kortsiktige ga den enkelte størst uttelling på egen bankkonto.

Et land uten penger på bok er nødt til å ta grep og tenke langsiktig. Motsatt er det lett å miste bakkekontakten når de kortsiktige hensynene får styre.

Da blir bildet av Norge et karrig lite land med mye penger, men uten erkjennelse for velferdssamfunnets omfordelingsprinsipper, behovet for langsiktige investeringer og forståelse for å holde vedlike samfunnsverdiene.

Et land som ikke ser fallgruvene ved å bevilge seg rikdom, – det er Norge det.