annonse

Bladet Vesterålen mener | Å løfte havet

laks
laks: Fra filetfabrikken på Nordlaks (Foto: Hilde Jørgensen)

Dersom ressursene i havet skal være bærende for Norge i ei framtid etter olja, må det legges bedre til rette for at norsk industri skal kunne skape mer av råstoffet, mener Bladet Vesterålen på lederplass.

  • Bladet Vesterålen

Norsk fisk er ettertraktet ute i verden. Mandag oppsummerte Norges sjømatråd at vi aldri før har eksportert skrei for større verdier i løpet av årets første fire måneder enn i år. Verdien har økt med nesten 45 prosent. I fjor solgte vi norsk sjømat for 99 milliarder kroner på verdensmarkedene. Det er historiens høyeste inntekter fra havet.

Pengene skapes ikke minst her i Vesterålen, på båtdekk og fiskebruk, som særlig i disse første månedene av året har en formidabel aktivitet og holder mange hender i sving.

De store tallene kan brytes ned til størrelser som gir oss viktig kunnskap om hva vi gjør, og om ressursene vi forvalter. Villfanget fisk fra tradisjonelle fiskerier er viktig og har skapt stadig større verdier. Likevel er den gamle fiskerinæringa innhentet av oppdrettsindustrien når man måler verdiene i kroner og øre.

Over to tredeler av eksportverdien fra norsk sjømat i fjor kom fra havbruket, og slik har fordelingen vært i etter hvert mange år. Det betyr ikke at man skal legge mindre vekt på forvaltningen og verdiskapningen i den tradisjonelle fiskerinæringa.

Men man skal være svært oppmerksom på hva havbruket betyr, på godt og vondt. Her er det store penger, og det gjøres meget store investeringer. Det gir store muligheter for fortsatt vekst. Samtidig kan veksten være sårbar. Det er ikke gitt at prisene på laks vil holde seg på dagens nivå, og planene om videre vekst må balanseres opp mot næringas avtrykk på miljøet – både i form av sykdomsspredning, rømming og luseproblematikk. Rømningstallene er lave, regnet i prosent av all fisken som står i merd. Forbruket av medisiner og kjemikalier per fisk er lavt. Det er også få lus per fisk. Men antall oppdrettsfisk er så formidabelt at mengden rømt laks, medikamenter og lus likevel står i fare for å påvirke omgivelsene betydelig. Derfor er det helt nødvendig å ha strenge rammer for havbruksnæringa – og å sørge for at regelverket ikke gjennomhulles av dispensasjoner, unntaksordninger og slapp etterlevelse.

Verdiene som skapes av fiskeri og havbruk er store og viktige. Aktiviteten som skapes er vel så viktig. Disse to næringene spiller en nøkkelrolle for virksomhet og bosetting langs kysten. Dersom man ser på de to næringene isolert, skaper de et begrenset antall arbeidsplasser. Det som følger i kjølvannet betyr enda mer. Hvert sjømat-årsverk skaper ringvirkninger i form av over to årsverk i tilknyttede næringer. I det store bildet har verdiskapningen innenfor fiskeforedling økt, men fremdeles går nesten 85 prosent av all oppdrettslaks ubearbeidet ut av Norge, og under 60 prosent av torsken blir bearbeidet før eksport. Andelen torsk som blir bearbeidet har falt de siste årene.

Dersom ressursene i havet skal være bærende for Norge i ei framtid etter olja, må det legges bedre til rette for at norsk industri skal kunne skape mer av råstoffet. Den koden har vi over lang tid forsøkt å knekke uten å lykkes godt. Det vil kreve en større planmessig satsing og tilrettelegging fra samfunnet i tillegg til innsatsen fra alle de dyktige bedriftene som i dag gjør det beste – innenfor krevende rammer og i sterk global konkurranse.

annonse