annonse

Når kutt kan gi vitalisering

RN002
RN002: Lødingen kirke. (Foto: Ruth Nilsen)

Ingen ønsker kutt, men i Lødingen har menighetsrådet nærmet seg ei vanskelig sak på konstruktivt vis.

  • Bladet Vesterålen

Hvor lite kan det være igjen av Folkekirken i ei bygd før det er jevngodt med ingenting? Det er dilemmaet menighetsråd og kirkegjengere i Lødingen må hanskes med etter et forslag til ny gudstjenesteforordning i soknet.

Prosten i Ofoten har tatt utgangspunkt i at det må bli seks færre gudsjenester i året i Lødingen, på grunn av mangel på ressurser. Forslaget la til grunn at alle seks gudstjenestene skulle tas fra Vestbygd kirke. Det vil i så fall bety at antall gudstjenester i bygda halveres, fra 12 i året til seks, altså bare annenhver måned.

Det ble kraftig kost. Med så få gudstjenester er frykten at folk gradvis vil slutte å oppsøke kirka, og at det i neste omgang kan ende med at tilbudet blir helt borte.

Menighetsrådet i Lødingen har snudd på flisa og foreslår å kutte fire gudstjenester på tettstedet, og bare to i Vestbygd kirke – og så sørge for et like stort antall andakter ved de to kirkene i stedet, kanskje til andre tidspunkt som kan passe flere grupper enn den tradisjonelle søndag formiddag. Det ser man som en mulighet til å gi et bedre og mer helhetlig tilbud.

Over 80 prosent av innbyggerne i Lødingen er medlem i Den norske kirke. Antall deltagere på gudstjenestene i soknet har faktisk økt de siste to årene, og i fjor var nesten 3.800 mennesker på gudstjenester i de to kirkene, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå. Det kan indikere at behovet for kirkas tilbud er til stede.

Selv om kirka driver med mye annet enn bare søndagsgudstjenesten, er den likevel det faste punktet og kjernen i folkekirkas aktiviteter og nærvær landet rundt. Dermed er det selve grunnpillaren i menighetslivet det rokkes ved når det legges opp til å fjerne gudstjenester.

Saka føyer seg inn i en rekke av reduksjoner i offentlig tilstedeværelse utenfor såkalt sentrale strøk. I Lødingen kunne det opprinnelige forslaget bidratt til å sette sentrum opp mot periferi. Men den lokale menigheten har gått konstruktivt til verks. Forslaget om å fordele kuttene og kompensere med andre arrangement, kan i beste fall vise seg å bidra til å vitalisere menighetslivet både i Vestbygda og i tettstedet.

Utfordringene i Ofoten prosti og Lødingen sokn er neppe veldig annerledes enn i naboprostiene. Reduksjoner i antall gudstjenester er tildels gjennomført og tildels tema også andre plasser. Da kan man gjerne hente inspirasjon fra det som så langt ser ut til å være en fruktbar tilnærming i Lødingen. Kirkebyggene står der som tradisjonelle og kjære samlingspunkt for mange, og de kan gjerne utnyttes til mer enn den tradisjonelle søndagsgudstjenesten, selv om den fortsatt vil være sentral.