Norsk oppdrettsnæring ble en gang vurdert som en ny distriktsnæring tuftet på lokalt eierskap. Til beste for lokal og nasjonal verdiskaping og vekst. Verdiskapingen innen næringen ble stor, kanskje til og med større enn mange optimister hadde sett for seg. Oppdrettsnæringen og relatert virksomhet har også fått stor betydning for mange kystområder, og eksporttallene for norsk sjømat forteller at havbruk blir stadig viktigere. Men vyene for det lokale eierskapet ble fort noe utvannet. Unntakene finnes, men mange enkeltoppdrettere solgte til større aktører som igjen er kjøpt opp av enda større konsern, som igjen ofte ender på utenlandske hender.

Norges største oppdretter, skipsreder John Fredriksen, er kypriot. Fiskefôrprodusenten Skretting er eid av det nederlandske selskapet Nutreco. Dette er to eksempler som styreleder Odd Steinsbø i Norske Sjømatbedrifters Landsforening (NSL) viste til under Sjømatdagene på Hell nylig. Steinsbø uttalte seg sterkt kritisk til utviklingen. Konkret rettet han kritikken mot salget av aksjemajoriteten i Aqua Gen på slutten av fjoråret til det tyske selskapet EW Group. Aqua Gen er Norges største leverandør av rogn til laksenæringen.

Steinsbø inviterer til en viktig debatt. Poenget er ikke å kritisere den enkelte utenlandske eier, flere av disse aktørene er både seriøse og anerkjente. Poenget er derimot å reise en nødvendig debatt om eierutviklingen innenfor det som er utpekt til å bli landets viktigste eksportnæring når olje- og gasseventyret er over. Steinsbø har lang fartstid i oppdrettsnæringens organisasjoner, og dermed solid ballast for å reise den viktige debatten om eierstrukturen i næringen.

Ut fra den betydning sjømateksporten vil få i årene som kommer, er det betimelig å etterlyse et engasjement for nasjonalt eierskap. Norge besitter stor fagkunnskap innen oppdrett, fôrproduksjon og øvrig leverandørindustri til havbruksektoren. Kunnskap om salg- og markedsføring finnes også, det som mangler er å stable på beina tilstrekkelig kapital til å holde også eierskapet på norske hender.

Her bør det kunne tenkes løsninger i form av en samarbeidsmodell mellom private og det offentlige. Norge plasserer enorme summer i utenlandske fond, kanskje kunne en del av dette i stedet plasseres i fiskeri- og oppdrettssektoren. Det kan både vise seg å være bedre og tryggere pengeplasseringer enn verdens usikre børser, og i tillegg trygge nasjonale eierinteresser innen det som om noen år blir vår viktigste eksportnæring.