Det blir ikke mye igjen til undervisning, selv om det er blitt nesten 800 flere lærerårsverk i norsk grunnskole i år. Hele 80 prosent av de nye årsverkene er gått til andre formål. Møter, rapportering og planlegging stjeler en god del av skolehverdagen.

Den raske konklusjonen er at lærerne må komme seg ut i klasserommet. Men det er også en del av bildet at lærerne får redusert undervisningstid i takt med økende snittalder i yrkesgruppen. Undervisningsforbundet retter kritikk mot norske kommuner for ikke å regne inn konsekvensene av senioravtalene med sine egne ansatte.

Samtidig peker tidsbruksutvalget for grunnskolen på at det er for lite ledelse på alle plan i norsk skole. God ledelse og riktig ressursbruk kan hjelpe lærerne til å konsentrere mer av sin tid og sine ressurser i klasserommet. Dessuten viser tidsbruksutvalget til at rapporteringsrutiner og krav om dokumentasjon og kartlegging også legger beslag på en betydelig del av lærernes arbeidstid.

Det skulle være en selvfølge at lærere er til for å undervise. Men det stilles også andre krav som skal innfris, og i den grad stat og kommuner forlanger rapportering, må man ta høyde for at det krever tid og ressurser. Tidsbruksutvalget råder kommunene til å være forsiktige med krav om kartleggingsarbeid ut over kravene i opplæringsloven. Det er et poeng. Både lokale politikere og rådmenn må i det minste være bevisste på at denne typen krav nødvendigvis må gå på bekostning av annet arbeid dersom ikke ressursene økes parallelt.

Kommunene får også kritikk fra Undervisningsforbundet for ikke å sette nok penger inn i undervisning. I den grad lærerne pålegges oppgaver som ikke er lovpålagt, kan kritikken treffe. Men en viktig del av realiteten er at kommunene har lite handlingsrom. Ressursbruken i skolen er i stor grad regelstyrt, og kommunene har begrensede budsjetter. Setter man inn midler til nye lærerårsverk, må man også leve med konsekvensene av det avtaleverket man har med sine ansatte.

Det er viktig at elevene i grunnskolen får møte solide, voksne og erfarne lærere som ikke er utbrent. Derfor er en god seniorpolitikk riktig også for elevene, inntil man når et punkt der vinninga går opp i spinninga. Konklusjonene fra tidsbruksutvalget kan antyde at skolen muligens har nådd et slik punkt. Det burde kunne være utgangspunkt for en fordomsfri dialog med lærerorganisasjonene, om hvordan fornuftig ressursbruk kan gå i hop med god seniorpolitikk.