Oppfordring til moderasjon i lønnskravene viser seg dessverre i mange tilfeller ikke å nå ledernivået. Eksempler på både lønninger, opsjoner og bonuser som på ingen måte gjenspeiler generelle oppfordringer til nøkternhet i utfordrende tider, er det dessverre flere av. Skulle ansatte i bedriftene hatt samme prosentvise lønnsøkning og tilsvarende gullkantede avtaler, ville Norges konkurranseevne vært ytterligere svekket.

Innen det private er dette opp til eierne i den enkelte bedrift. Ut over oppfordringer til måtehold, er det lite konkret som kan gjøres. I statseide selskaper, er det derimot mye som kan gjøres. Fra politisk nivå er det tydelig sagt at det skal vises moderasjon. Men igjen viser det seg å være langt fra ord til handling. Verbale forsikringer til tross, så viser det seg at toppledere i statlig eide selskaper håver inn økninger på opp rundt 15 til 20 prosent. Når det skjer i kjølvannet av internasjonale finanskriser hvor ukritiske bonusordninger gjentatte ganger er påpekt som resultat av en ødeleggende ukultur, er det forstemmende å registrere at bakkekontakten mangler.

I statlig eide selskaper er styrene politisk valgt, og politiske signaler om måtehold kan raskt og effektivt følges opp i det enkelte selskap. Det er bare snakk om vilje til å etterleve uttalte mål, og evne til å sette ut i livet en ønsket politikk. Det skal påpekes at det her er snakk om ledere som tjener svært godt fra før. Når disse mottar lønnsøkninger som alene overstiger ei årslønn for de aller fleste av oss, er det grunn til å rope et varsku. Det dreier seg ikke om misunnelse, men om nøktern vurdering av hva som må til for å dempe kostnadsutviklinga i det norske samfunnet.