Norske arbeidstakere har over tid hatt svært god reallønnsvekst. Det er positivt, så lenge norsk økonomi og norske bedrifter kan bære veksten.

Foran hvert lønnsoppgjør er kravene store, og arbeidstakerne manes til moderasjon både av landets politiske ledelse og av toppsjefene i selskapene.

Dagens Næringslivs gjennomgang av lederlønningene i statlige selskaper som Statoil, DNB, Yara,?Telenor og SAS, viser at moderasjon bare gjelder for enkelte. Lønningene til sjefene har steget nesten tre ganger så mye som lønnsveksten ellers i samfunnet, og da er ikke pensjonskostnadene medregnet.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange reagerer på denne utviklingen. Argumentet om at man konkurrerer internasjonalt om de beste lederne, er i beste fall et hult argument. Den norske suksessoppskriften er som kjent å unngå for store sosiale forskjeller.

Liten avstand mellom ledere og ansatte, både i lønn og på andre måter, har over tid sørget for at man i norske bedrifter i langt større grad arbeider på lag med og sammen med sine ledere. Å rokke ved dette systemet gjennom å måke penger ut over ledertitlene, er ingen god løsning for å få en bedrift til å lykkes. Tvert imot kan det bidra til å rokke ved et sentralt forhold i norsk arbeidsliv.

Næringsminister Trond Giske mener utviklingen i lederlønningene i de statlige selskapene er alvorlig.?Samtidig sier bedriftene selv at de følger statens retningslinjer for lederlønn, som sist ble justert i 2006.

Vi tviler på at utviklingen med stadig større lønnsforskjeller i samfunnet hindres ved å justere retningslinjene én gang til. Selskapene og deres eiere må derimot innse at dersom næringslivets lønnsomhet skal opprettholdes, må ledernes lønnsutvikling gjenspeile lønnsutviklingen hos de øvrige ansatte. Man blir ikke bedre leder av å tjene ti millioner i året.