annonse

Oddmund Enoksen og reindrifta

Johan I. Borgos
Johan I. Borgos: (Foto: Johan I. Borgos. (Arkivfoto))

  • Johan I. Borgos | Sortland

Jeg viser til innlegget «Ingen grenser for reindrifta?» i avisa 21. oktober. Enoksen ramser opp en rekke argumenter mot reindrifta, fra Henrik Tikkanen til et lysthus på Kinn, og siden han tar alle til inntekt for samme syn, uten forbehold, blir det et reint partsinnlegg.

Jeg skal bare kommentere det sentrale punktet hans – «Beiteretten må ha et rettslig grunnlag. Og det vanlige rettslige grunnlaget vil være det som kalles alders bruk.» Det er et viktig poeng, høyesterett vektla det samme i Selbudommen fra 2001. Den eneste dissensen der gikk som kjent på omfanget av beiteområdet, ikke på retten til beite generelt.

Å dokumentere «alders bruk» av Hinnøya som reinbeite byr på minst to problemer. For det første er alle kilder om samene laga av norske embetsmenn som ikke alltid var like objektive, og for det andre hva vi regner som reindrift.

For å ta det siste først: I dag forbinder vi reindrift med store flokker rein beregna på kjøttproduksjon, men tidligere holdt samene små flokker med melkerein. Og melkerein har samme behov for beiter som «slakterein».

Store tamreindrifter kom til øyriket fra 1800 og utover. Før Inga-familien holdt brødrene Guttorm og Jo Omma flokker på Hinnøya og Andøya (Jo er forøvrig en av stamfedrene til Laila Inga), og før Omma-familien beita flere flokker rundt i regionen: Brødrene Ole, Peder og Hans Knutsen brukte Andøya og Hinnøya, Paul Knutsen/Finne Olsen og deres etterslekt (blant dem ho Rein-Jensina) holdt seg mest på Langøya. Men først var Anne Andersdtr, som i 1801 holdt til med flokken sin i Kobbedalen på Andøya. Vi veit ikke hvor tidlig hun kom dit.

Vi har tre typer kilder om reindrift på Hinnøya og i Vesterålen før 1800: Finnskattelistene i lens- og fogderegnskapene, skifter etter samer, og såkalte topografiske beskrivelser. Fogdene førte egne lister for fjellsamer med reinflokker. De viser at antall flokker som kom til Hinnøya økte etter 1751, da grensa mellom Norge og Sverige blei trukket, i mange tilfeller tvers gjennom beiteområder på fastlandet.

Fogderegnskapene har finnskattelister heilt bakover til 1615, de omfatter ikke bare sjøsamer. I 1617 nevnes «fjell-lapper» spesielt, det betyr samer med reinflokker. De var ikke fastboende, men dro med reinene til alle tilgjengelige beiteområder, både på Hinnøya og naboøyene, på tvers av både sokne- og amtsgrenser. Fire hundre år bør være nok til at kravet om «alders bruk» er oppfylt.

Skattelistene skiller mellom sjøsamer og fjellsamer, men det var ikke bare de siste som holdt rein. For det første overlappa de to gruppene i det vi kaller markasamer, de hadde ofte rein, ifølge kildene, ikke minst i Sørvikmarka, den største markasamiske bygda på Hinnøya.

For det andre viser skifteprotokollene fra 1700-tallet at også sjøsamer eide rein, for eksempel: Rasmus Jonsen på Klaksjorda i Bø (1749), Berit Amundsdtr i Skavdalen på Andøya (1753) og Anna Larsdtr i Bømarka, Kvæfjord (1779), hadde alle simler, altså melkerein. Klaksjorda var ei sjøsamisk bosetning, Skavdalen og Bømarka trolig markasamisk. Det tegner ut et ganske stort reindriftskart i regionen.

Dagens Sortland hadde markasamiske bosetninger, blant annet Bøkleiva, Godfjordbotn, Osvolldalen/Sørfjorden og Nerdalen (fra Dalsand og opp til Kleiva). Sjøl om kilder mangler, kan vi anta at samene holdt melkerein alle disse stedene. Et sidepoeng: Kryssinga av flokker mellom Langøya og Hinnøya gikk trolig der sundet er smalest.

I 1766 reiste presten Albert Jersin gjennom Vesterålen og laga «En kort beskrivelse» av det han så. Han nevner blant annet samer som holdt reinflokker, rett nok bare på Langøya og Andøya, det var de to stedene han besøkte. Vi kan imidlertid trygt gå ut fra at det også gjaldt Hinnøya. Bekrivelsen hans viser at det dreier seg om melkerein.

På den tida hadde Strand tre-fire oppsittere, samla i et fellestun ved utløpet av elva. Både i nord og sør lå utmark, blant annet det området som blei kalt Ålgårdsneset eller Lille-Strand. I dag skrives navnet Oldgård, men ingen kilder forteller om en gammel gård der. Mest sannsynlig kommer navnet av samisk ålgåsj, i så kan ålgåsjneset bety ”neset ved enden av fjellet”. Samene i Osvolldalen bodde trolig like i nærheta.

Avslutningsvis ber Enoksen kommunestyret om å stemme ned alle forsøk på å omdanne Hinnøya til «reindriftsreservat». Det veit jeg ærlig talt ikke hva er. Et søk på internett viste ordet nevnt bare ett sted: I innlegget til Enoksen. Ei juridisk nyskapning uten alders bruk?

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse