annonse

Synspunkt | AAP under press igjen

:
: Illustrasjonsfoto

Regjeringen gir seg ikke med å angripe/rasere arbeidsavklaringspengene.

I 2016 foreslo et arbeidsutvalg ledet av en representant fra Høyre en felles lønnserstatning som skulle erstatte arbeidsavklaringspenger (AAP) og arbeidsledighetstrygd. Det ble da hevdet at målet med forslaget var å sørge for at syke får riktig oppfølging i NAV. I 2018 ble det kuttet i stønadsperiodens lengde.

Nå foreslås det i statsbudsjettet for 2020 at det skal kuttes i arbeidsavklaringspengene til dem under 25 år. For å pynte litt på kaka nevnes også tettere oppfølging.

Det kan være nyttig å se litt på bakgrunnen for AAP som er en forholdsvis ny ordning fra 2010. AAP erstattet attføringspenger, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad, og innebar en omfattende oppfølging etter ny metodikk. Målet med avklaringsperioden er å finne en jobb som passer med kvalifikasjoner og helsemessige begrensninger. Dvs. satse på å motvirke uførepensjonering. En god avklaring og oppfølging kan gi det resultat at arbeidssøker på tross av de helsemessige begrensninger, kan stille jevnt med friske arbeidssøkere i kampen om jobbene. De som er syke og fyller vilkårene for AAP har rett på denne ytelsen og de skal sikres en anstendig levestandard. De velger ikke å være syke for å oppnå en bedre ytelse. De som er syke blir ikke friskere eller kommer raskere tilbake til jobb på grunn av at stønaden er lavere.

Et godt oppfølgingsarbeid som gjør at flere kommer i jobb, forutsetter et godt samarbeid mellom NAV og arbeidsgivere, og at det settes inn ressurser til dette arbeidet.

Utgangspunktet må være at de aller fleste ønsker å komme i jobb og kunne forsørge seg sjøl. For å lykkes i dette arbeidet, må det settes inn ressurser ikke kuttes. Muligheten for å kunne komme tilbake til jobb, blir bedre av å være sikret en viss levestandard. Dette gjør at ikke alle kreftene går med til det å få hverdagen til å gå rundt, men heller til å gjennomføre medisinsk behandling, oppfølgingsamtaler, arbeidstrening og andre tiltak.

Da blir det helt feil å kutte i livsgrunnlaget som er basis for å kunne gjøre full innsats i avklaringsperioden. Er det så vanskelig å forstå for dagens regjering at kutt i stønader er feil medisin?

Dagens sosialpolitikk som utøves av dagens regjering, har trekk som vi finner igjen i en velferdsstat basert på residualmodellen. Denne modellen kjennetegnes ved at individet gjennom arbeidsmarkedet skal skaffe seg økonomisk utkomme for å dekke sine behov. Det forutsetter en liberalistisk økonomi, og offentlige sosialpolitiske tiltak retter seg mot marginale grupper. Offentlig sosialpolitisk satsing begrenses til nødvendig bidrag til verdige trengende.

Helt fra folketrygdlovens start i 1967 har vi hatt en velferdsstat basert på en institusjonell omfordelende modell. Denne modellen kjennetegnes ved at den omfatter alle uten tilknytning til arbeidsmarkedet, alle har plikt til å betale til felleskapet, og det er en nedre grense for levestandard. Det ser nå ut til at det er en tendens til at vi beveger oss bort fra denne modellen. Det kuttes i rettighetsbaserte ytelser over Statsbudsjettet og overføres til behovsprøvede stønader over kommunebudsjettet.

Audny Evensen

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse