annonse

Synspunkt | Alders tids bruk, advokat?

: Johan Borgos. (Foto: Sverre Idar Lakså)

  • Synspunkt

I et avisinnlegg mot Arild Inga 01.06. skriver Oddmund Enoksen blant annet:

«Inga har ikke gitt noen nærmere begrunnelse for at vilkåra for rettighetserverv gjennom alders tids bruk er oppfylt på Strand. Hans egen reindrift starta på 1980-tallet. Uavhengig av hvilken bruk han måtte ha utøvd, er det på det reine at tidsperioden fra 1980-tallet og fram til i dag er altfor kort, jfr. at det normalt vil kreves en tidsperiode på henimot 100 år for at alders tids bruk skal foreligge.»

Her anvender Enoksen prinsippet «alders tids bruk» på den tida en gitt person (i dette tilfellet Inga) bruker beiter på en gitt gård (Strand), og den er alt for kort, skriver han, hundre år er nødvendig. Det fører til tre spørsmål, først –

1. Gjelder «alders tids bruk» bare for et enkelt slektledd?

Høyesterett avsa i 2001 Selbu-dommen i en tvist om beiteretten til Essand og Riast/Hylling reinbeitedistrikter i utmarksområder i Selbu kommune. Retten sier blant annet at «Rettserverv ved alders tids bruk hviler på tre elementer: Det må foreligge en viss bruk, som må ha funnet sted i lang tid, og ha skjedd i god tro.» Ingen steder sier retten at denne retten nullstilles for hver brukergenerasjon og må opparbeides på nytt.

Høyesterett gir samene medhold, her fra sammendraget (heile dommen fyller 42 sider):

«ILO-konvensjonen gir utvilsomt samene status som urfolk i Norge, men Høyesterett fant det ikke nødvendig å gå inn på Norges folkerettslige forpliktelser overfor urfolk. Flertallet uttalte at de norske rettskildene, med den tilpasning som må gjøres for reindriften, var tilstrekkelige til å begrunne beiterett i områdene. Mindretallet ville trekke noe snevrere grenser for beiterett. Saken ble behandlet i plenum.»

Dissensen gjelder altså bare det geografiske omfanget av beiteområdene. Merk at saka blir behandla i plenum, slik Høyesterett gjør med alle viktige prinsippsaker. Høyesterett bruker stort sett kilder fra slutten av 1800-tallet som grunnlag, men til og med talsmannen for mindretallet skriver: «De opplysninger som foreligger fra eldre tid, første halvdel av 1800-tallet og fra 1700-tallet, må etter min mening tillegges betydning.»

2. Kan «alders tids bruk» avgrenses til enkeltgårder?

Høyesterett nevner ikke gårdsgrenser eller enkeltgårder i utgreiinga om beiterettighetene. Hos oss blir ikke grenser i utmarka mellom matrikkelgårder oppgått før på andre halvdel av 1800-tallet. Både før og etter grensetrekkinga beiter kyr, sauer, geiter – og rein – fritt i utmarka, og da var det meste av Hinnøya uskifta utmark – et vidstrakt beiteområde. Det blir ahistorisk å holde Strand utafor denne heilheta, og for ordens skyld: Ålgårdsneset var en del av beitemarka på vestsida av Hinnøya til midt på 1800-tallet.

3. Hvor gammel er tamreindrifta på Hinnøya?

Høsten 1890 blei det tatt et bilde av ei tamreindrift på Lapphaugen, like ved der Sortland Camping seinere blir etablert. Spredt inne i flokken står fjorten personer, blant dem Berit Andersdtr Nutti og Ole Nilssen Sarri. Langøya er opptatt av ei anna reindrift, paret flytter derfor flokken sin over på Hinnøya og fortsetter drifta der. Berit og Ole er tippoldeforeldre til både Laila og Arild Inga. 1890 er snart 120 år siden, det bør vel holde som grunnlag for «alders tids bruk»?

Denne tamreindrifta bytta beiteområde med Jon Omma og hans reinflokk. Jon og broren Guttorm overtok antakelig etter ei eldre tamreindrift, eid av Knutsen-brødrene i Kobbedalen. De kom dit mellom 1810 og 1820, kontinuiteten er dermed oppe i to hundre år.

Høyesterett drøfter imidlertid beiteretten for tamrein som næring, uansett hvem som eier dyrene, og da blir spørsmålet: Hvor lenge har Hinnøya, medregna Strand, hatt denne næringa? Her hjelper verken barndomsminner eller hva gamle folk forteller, faktisk strekker heller ikke gamle protokoller til.

Ingen lensregnskaper (med unntak for 1567) er bevart før 1610, da får vi første liste med navn på fjellsamer som bruker beiter på Hinnøya. Opplysninger om antall rein kommer hundre år seinere. Tamreinholdet på Hinnøya (medregna Strand) er altså minst fire hundre år gammelt. Kravet om alders tids bruk bør være oppfylt til overmål.

Til slutt i innlegget skriver Enoksen: «Samfunnet bruker store økonomiske ressurser på å støtte og opprettholde reindriftsnæringa. Samfunnsøkonomisk er reindriftsnæringa et dundrende underskuddsforetagende.» Høyesterett trekker ikke inn slike argumenter i Selbu-saka fra 2001. Når Enoksen gjør det i sitt innlegg, minner det mest om heksejakt, der man fyrer løs med alle argumenter som sier «skyldig», men ingen med motsatt konklusjon.

Enoksen bruker forholdene omkring sin eiendom i svaret til Inga. Å innsnevre debatten til å gjelde privatrettslige forhold virker mest som sutring på lekerommet i en barnehage. Historia om slitet til forfedrene er sikkert rett, men hører ikke heime i en debatt om «alders tids bruk», heller ikke å slå seg på brystet med mer eller mindre luftige utbyggingsplaner eller sjølros om gratis utleie av arealer. Det er argumenter med liten prinsipiell verdi og tyngde, de passer best i historieløse pirkedebatter, der formålet er å få rett sjøl om man ikke har rett.

Johan I. Borgos

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse