annonse

Synspunkt | Bomskudd fra forskere om reindrift og Sortlands arealplan

Oddmund Enoksen
Oddmund Enoksen:

I et innlegg i Bladet Vesterålen for 8. mai (Hvor står samiske interesser i kommunal areaplanlegging?) henges kommunestyret i Sortland ut som en versting i forhold til å ivareta samiske interesser i arealplansammenheng. Innlegget er ifølge forfatterne (seniorforskerne Jan Åge Riset og Vigdis Nygaard ved forskningsinstituttet NORCE) basert på forskning. Det må i tilfelle være ei underlig forskning. For det er knapt noe av det som skrives om Sortland, som stemmer med virkeligheten.

Kommunestyrets behandling

Riset og Nygaard kan fortelle at ved den endelige behandlinga av arealplanen «snudde» kommunestyret «etter et benkeforslag, der en representant skiftet side fra posisjon til opposisjon».

Kommunestyret behandla og vedtok arealplanen i november 2017. Det var første gangen kommunestyret behandla planen. Noen «snuoperasjon» fant aldri sted.

Forut for kommunestyrets behandling utarbeida jeg som kommunestyrerepresentant en rekke endringsforslag til rådmannens planforslag. Forslag som så ble vedtatt.

Dette har ingenting med «å skifte side» å gjøre. Kommunestyremøtet var første anledning jeg som kommunestyrerepresentant hadde til å behandle arealplanen. Og som folkevalgt har jeg faktisk aldri sett det som min oppgave kun å være sandpåstrøer for rådmannens innstillinger.

Reinbeite langs Sortlandssundet?

De to seniorforskerne legger til grunn som et ubestridt faktum at reindrifta i Sortland er kritisk avhengig av sesongbeiter og flytteleier langs Sortlandssundet, og at beitene er trua av foreslåtte utbyggingsområder.

Ingenting av dette medfører riktighet. Det foreligger ingen rettigheter til reinbeite langs Sortlandssundet på Hinnøya (Strand). Det er heller ingen flytteleier her. Det eineste som foreligger er et fullstendig villedende reindriftskart.

Skal man tro dette kartet – som reinbeitedistriktet sjøl har laga uten å konsultere en eineste grunneier langs sundet, er det reinbeite innenfor størstedelen av tre utbygde boligområder på Strand. Det er også reinbeite på innmarka til en rekke landbrukseiendommer. Bolighus, fjøs, stabbur og garasje på min egen eiendom går så vidt klar av det inntegna beiteområdet. Men for min nærmeste nabo går beitegrensa tvers igjennom boligen – en bolig som står på samme tomt hvor min tippoldefar bygde seg hus rundt 1850.

Fram til midten av 1970-tallet gikk det utmarksgjerder fra innmarka og heilt opp til fjellfoten. For hver enkelt landbrukseiendom. Det var dermed ikke rom for noen flyttelei for rein her. Like lite som det ble utøvd noe beite av rein her.

Konsekvensutredninga som kronikkforfatterne viser til, er eine og aleine basert på dette villedende reindriftskartet. Et kart som ikke har noen juridisk bindende status. Men et kart som mange kommuneplanleggere likevel behandler som om det skulle være det.

«Klagerunder og settefylkesmenn»

Riset og Nygaard hevder at den videre behandlinga (etter kommunestyrets vedtak) av arealplanen ble «ganske ekstraordinær med to påfølgende klagerunder hos to settefylkesmenn som begge opprettholdt den opprinnelige posisjonen fra Fylkesmannen i Nordland.»

Dette er også feil. Arealplanen ble ikke påklaga. Det har verken vært en eller to klagerunder. Ingen settefylkesmann har vært involvert, enn si gjort vedtak.

Riset og Nygaard har her klart kunststykket å blande sammen kommunestyrets behandling av ny arealplan med ei heilt anna sak. Ei sak om dispensasjon fra et krav om reguleringsplan for et masseuttak. Hvor formannskapet med 8 mot 1 stemme innvilga dispensasjon. Og som til slutt endte med at formannskapet konkluderte med at det faktisk ikke var nødvendig med noen dispensasjon. Verken fylkesmann eller Sametinget nådde fram med sitt syn.

Innsigelser og mekling

De innsigelser som ikke ble imøtekommet av kommunestyret ved vedtak av arealplanen, har blitt behandla ved mekling hos fylkesmannen i Nordland. I den grad noe var ekstraordinært ved denne meklinga, som jeg sjøl var med på, var det at Sametingets to representanter både møtte uforberedt og uten reell vilje til å finne løsninger.

Riset og Nygaard påstår at det ved meklinga ble oppnådd enighet «slik at de fleste konfliktene er løst.» Også her er virkeligheten ei anna.

Sametinget hadde tre innsigelser. Kun en av disse ble det funnet ei løsning på – ei god stund etter meklingsmøtet. Og det gjaldt spørsmålet om en liten maskinentreprenør på grensa mellom Sortland og Andøy kunne få utvide sin egen lagringsplass for maskiner og utstyr uten å måtte gå vegen om en kostbar reguleringsplan.

Innsigelse nr 2 gjaldt spørsmålet om det skulle være mulig å bygge inntil 5 nye boliger i bygda Kvalsaukan. Her var Sametinget ikke til å rikke: Ingen nye boliger her. Men Sametinget var heilt ute av stand til å forklare hvordan et så lite antall boliger i løpet av en heil planperiode kunne være til skade for reindrifta. Det har jeg forståelse for. For det er ikke mulig for noen å begrunne et slikt standpunkt.

Innsigelse nr 3 omhandla masseuttaket på Kringelen. Som har vært i drift i rundt 45 år. Som ligger i et område hvor det ikke er rett til reinbeite. Som ikke har medført noen påviselige ulemper for reindrifta. Men hvor reinbeitedistriktet har fremma krav om et himmelhøgt erstatningsbeløp for å si ja til fortsatt drift. Fordi det ikke lyktes, har man så fått Sametinget til å legge inn og opprettholde en innsigelse ved behandlinga av den nye arealplanen. En arealplan som uansett ikke vil ha tilbakevirkende kraft på et masseuttak som var etablert før den nye planen trådte i kraft.

På kanten av stupet?

Riset og Nygård gir inntrykk av at reindrifta i Sortland er drevet fra skanse til skanse og nå står på kanten av stupet.

I 1970 hadde reinbeitedistriktet kommunen tilhører 611 rein. I dag er reintallet i overkant av 1500. Ei slik utvikling harmonerer dårlig med det skremmebilde forskerne prøver å mane fram om ei reindrift som er på vikende front og som stadig mister beitearealer.

Reindrift og andre interesser

Riset og Nygaard hevder at hensynet til reindrift har forrang framfor andre interesser ved utarbeiding og vedtak av en kommunal arealplan. Dette er ikke riktig. En arealplan skal ivareta en lang rekke interesser. Interesser som ofte kan være motstridende og som følgelig må avveies mot hverandre. Planen skal bl.a. legge til rette for verdiskaping og næringsutvikling, for gode bomiljøer og gode oppvekst- og levevilkår og fremme befolkningas helse.

Riset og Nygaard må gjerne meine at alle andre interesser skal underordnes interesser og ønsker fra en reindriftsutøver i Sortland. Og at interessene til de vel 10 000 andre innbyggerne i kommunen må skyves til side, koste hva det koste vil. Men det er verken slik plan- og bygningsloven er eller skal praktiseres.

Akebakke og skiløype

Like ovenfor boligområdene på Strand er det etablert en akebakke for unger. Denne akebakken var reindrifta imot. Og det på tross av at det ikke er eller har vært rein her.

Reindrifta har også vært imot at det blir anlagt ei enkel skiløype på Strand. Ved behandlinga av den nye arealplanen var et av mine forslag at det skulle åpnes for å anlegge ei slik løype. Forslaget ble vedtatt med en stemmes overvekt.

I løpet av året er det håp om at denne løypa kan komme på plass. Til glede for folk. Til beste for folkehelsa. Og uten noen som helst skadevirkninger for reindrifta i kommunen.

Jeg er faktisk litt stolt over å ha bidratt til et slikt tiltak. Da er det til å leve med å bli uthengt av to av Sametingets løpegutter.

Oddmund Enoksen,

kommunestyrerepresentant (SV)

annonse