annonse

Synspunkt | Eierne av den industrieide trålerne har vært minst interessert i å bearbeide fisken

:
: Jon Edvard Johnsen. (Foto: Privat)

Fiskerinæringas svar på «sjamanbevegelsen» hevder at tilbuds- og aktivitetsplikt på industrieide trålere hindrer produksjon på anleggene, skriver Jon Edvard Johnsen i innlegget.

  • Lesernes Mening

I ulike fora og sammenhenger er tilbudsplikten blitt debattert til det kjedsommelige uten at noen har klart å definere årsak til at tilbudsplikten ikke har fungert. Merkelig!

På den ene siden har vi et slags politisk manifest om økt nasjonal verdiskapning og sysselsetting av fisk som landes. På den annen side lovreguleres dette på en slik måte at stadig mer råstoff går ut av landet ubearbeidet.

Tilbudsplikten ble vedtatt i september 2003 av fiskeriminister Ludviksen. Forskriften ble til etter sterkt press fra nettopp industrieide trålerredere. Kravene fra industrien ble fremmet gjennom deres organisasjon på flåtesiden, Fiskebåtredernes forbund (i dag Fiskebåt).

Så er tilbudsplikten blitt flikket på politisk i ulike sammenhenger opp gjennom årene, uten at noen har evnet å endre på hovedproblemet til at tilbudsplikten ikke har fungert.

Gjeldende forskrift som regulerer utbud av tilbuds og aktivitetspliktig frossent råstoff må strykes i sin helhet, og erstattes med en ny forskrift som likestiller prisgrunnlaget for frossent tilbudspliktig råstoff med ferskt tilbudspliktig råstoff fra de samme trålerne. Så må tilbudsplikten omhandle hele fangsten, alle fiskeslag.

Da stiller man likt, man forholder seg til ett og samme prisregime uansett tilstand ved levering.

Det likestiller også grunnlag for utbudspris med det som legges til grunn for kystflåten. Et prisregime som reguleres av næringas organisasjoner hver 14 dag, reguleres med basis i markedsutvikling, og tilpasses norske rammebetingelser.

Kystfiskerne som leverer fisken etter dette «norske» prisgrunnlaget, får rom til familieliv, fritid, en sydentur, et hus, en bil, og hva det måtte være.

Argumentasjonen til Nergård-direktøren i Fiskeribladet, om ansvaret de har for de 150 ansatte på trålerne og familien deres langs kysten som grunn for å selge ut fisken ubearbeidet til global pris, er å favorisere grupper av ansatte foran andre.

Det reelle ansvaret til Nergård-direktøren er å tilfredsstille investorens behov for avkastning. Det går foran alt annet.

Man kan konkludere med at eierne bak den industrieide trålfisken er de som har vært minst interessert i å bearbeide fisken på egne anlegg. Her peker Nergård seg ut spesielt, mens Lerøy viser evne til innovasjon for det motsatte.

Om industrieide trålerredere hadde vært interessert i å kanalisere mer fisk til egne anlegg, ville jo ingen myndighet nektet dem det.

Når Torvanger hos Nergård i pressen fremstår som fiskerinæringens svar på «sjamanbevegelsen» ved å hevde at tilbuds- og aktivitetsplikt på industrieide trålere hindrer produksjon på anleggene, vitner det om en panisk argumentasjon.

Torvanger og Nergård må bli voksen, og slutte å sutre over at folk på kysten reagerer på galskapen i at et konsern som Nergård over flere år har sendt ut 100 prosent av den pliktige trålfisken. På Island ville en slik praksis medført 20 prosent trekk i kvotene.

Folk ser galskapen i at norske verdier og arbeidsplasser utfordres for å tilfredsstille investorens behov til avkastning, på bekostning av vår kultur, miljø og aktivitet på land.

Frossen trålfisk selges tidvis til klippfiskindustrien, det til høye priser. Nå som Nergård har tilknyttet seg spisskompetanse på produksjon gjennom kjøpet av Aksel Hansen, hvorfor setter man ikke i gang produksjon av egen fisk på eget anlegg hvor man har klippfisktørkeri.

Bøsamfunnet som eksempel

Bøsamfunnet er et typisk eksempel på hvor galt det kan gå: Nergårdkonsernet ble lokket til Bø av 1,35 trålerkonsesjon «tilhørende» til Bø kommune. De overtok trålerkonsesjonene, to fabrikker med produksjonslinjer for hvitfisk og pelagisk. Anlegget på Eidet med ei naturhavn av de sjeldne for uansett båt, ble først ofret. Anlegget i Steinesjøen (tidligere Sjøbruk) fulgte etter og står i dag igjen fullstendig ribbet for alt av produksjonsutstyr.

Det er en politisk ansvarsfraskrivelse når en tillater en slik rasering av anlegg, industri og kompetansemiljø i et lokalsamfunn, uten at det får anna konsekvens enn at den ansvarlige stikker av med fisken, konsesjoner og evigvarende verdier.

Lokalsamfunnet står ribbet tilbake med regninga etter investeringer som ikke gir avkastning, mens investoren sitter på verdiene av konsesjonene, fisken og friheten til å selge globalt. Det nytter lite for Nergård å argumentere med hva de prøvde å gjøre, skulle ha gjort, eller mente å gjøre. Det er resultatet, fasiten av strategiske valg hos Nergård as, handlingene til selskapet som har tappet Bø-samfunnet.

Drivkraften var 1,35 trålerkonsesjon. The winner takes it all.

Jon Edvard Johnsen

Straumsjøen 05/06 2019

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse