annonse

Synspunkt | Ikke kall meg lykkejeger

: Sissa Grøtan. (Foto: Innsendt)

– Ikke kall meg lykkejeger. Det sårer meg. Jeg kommer fra et fattig land og en fattig familie. Vi lever under fattigdomsgrensen der. Vår kost er enkel, vi spiser oftest maisgrøt. Nesten alle er arbeidsledige. Jeg reiste over havet i en gummibåt, og jeg var nær ved å drukne. Jeg var redd, og jeg er fremdeles redd. Redd for at politiet skal komme om natten for å sende meg ut av landet. Jeg ønsker meg en jobb. Det er alt. Jeg vil hjelpe min familie der hjemme med pengene jeg tjener, og jeg vil klare meg selv i dette landet.

– Ikke si at flyktninger som har fått avslag på sin asylsøknad, får sydd puter under armene og lever som snyltere. Ikke si at vi har alle muligheter. Jeg er 27 år, kvinne, enslig, og jeg får utbetalt 730 kroner hver fjortende dag på asylmottaket der jeg bor gratis på et lite rom. Jeg deler kjøkken og bad med en annen flyktning. Jeg har ikke lov til å jobbe. Jeg har ikke krav på skolegang. Og jeg kan ikke reise tilbake fordi jeg er ureturnerbar.

– Ikke påstå at jeg, en enslig mor med et barn på seks, har penger nok. Vi har jo gode sko og varme klær, sier du. Alt vi har på oss er gaver og brukte klær. Når min lille jente får beskjed på skolen at mamma må kjøpe henne nytt regntøy og nye gummistøvler, så kan jeg ikke det. Jeg må jo kjøpe mat også. Jeg får cirka 1200 kroner hver annen uke for meg og datteren min.

– Ikke si at alle unge menn på asylmottakene er kriminelle. Ikke si at vi er late. Noen er det. Men noen nordmenn er også det. Gi meg en jobb! La meg få gjøre nytte for meg og klare meg selv. Det er det jeg vil. Ikke si at vi tar jobbene fra nordmenn. Vi gjør ikke det. Vi har ikke lov til å jobbe. Vi bare venter og venter på ingenting.

– Gi oss oppholdstillatelse! Mine foreldre kom til Norge for seks år siden. Vi har flyttet fem ganger. Jeg gruer meg så skrekkelig til å begynne på ny skole enda en gang. Det er så vanskelig å bli kjent, og det er skummelt å få nye lærere hele tiden.

– Jeg er gammel nå, jeg fyller snart seksti. Jeg har flyttet nesten førti ganger i mitt liv, i andre land jeg har bodd og her i Norge. Jeg har mistet kontakten med mine følelser. Snart bryr jeg meg ikke om noen ting. Venner dør. Jeg bryr meg ikke. Jeg lar meg flytte på uten protest. Jeg er blitt en postpakke. Jeg har ikke noe å se frem til. Ingenting å glede meg til. Jeg vet ikke hva glede er.

Sissa Grøtan

annonse