annonse

Synspunkt: Nærmer vi oss unntakstilstand nå?

Uvær
Uvær: Melbu havn (Foto: Tor Johannes Jensen)

  • Lesernes Mening

Unntakstilstand er summen av de særbestemmelser en stat iverksetter dersom det er åpenlyst at statens fundamentale virksomhet er truet. Det innebærer da at alle midler settes inn på å forberede egen befolkning på at landets ressurser nå må konsentreres om å verne landets eksistens. Jfr. Churchills tale til det engelske folk i 1940 der han klargjorde at dette ville kreve mye av hver enkelt: «I can promise you nothing else than blood, sweat and tears!» (Jeg kan ikke love dere noe annet enn blod, svette og tårer.)

Det som nå står foran oss er ikke først og fremst fare for krig, men en klimautvikling som – hvis den ikke stanses – vil ødelegge mulighetene for hver enkelt stat på kloden til å ivareta sine borgeres interesser.

Det kommer nå ukentlig stadig mer alarmerende rapporter både fra FNs klimapanel og fra andre fagmiljøer som forteller at kulldioksidinnholdet i atmosfæren vokser dramatisk raskt, og er på grensen til en situasjon som kan bli irreversibel, det vil si at den fortsetter gjennom selvforsterkende mekanismer som er sterkere enn nye tiltak vi setter i verk. For eksempel rask smelting av permafrost som i økende grad frigjør metan.

Også miljømyndighetene i USA, sammensatt av 13 forskjellige avdelinger (agencies), har nettopp levert det samme budskapet til president Trump. FNs klimapanel har gjennomgått tiltaksplanene for alle de 195 landene som har skrevet under Paris-avtalen, og det viser seg at dersom disse tiltakene skulle bli iverksatt av alle, så ville den globale temperaturen stige med i snitt 3 – 4 grader. I nordområdene vil temperaturøkningen være dobbelt så høy som globalt, med nedsmelting både av polisen og den landbaserte isen på Grønland og Svalbard.

Summen av det hele i et 100-års perspektiv vil være flere meters havnivåstigning.

Dersom hele verden skulle slutte seg til de norske tiltaksplanene og gjennomføre dem, ville det gi en temperaturøkning på 2,2 graders stigning. Også det godt over Paris-avtalens mål på 1,5 grader.

Vi må ta innover oss at dette ikke er en lek med tall. Klimautviklingen er enorme prosesser, og effekten av det vi gjør i dag vil ikke gjøre målbare utslag før om mange år. Det innebærer også at det vi har gjort frem til nå, vil fortsette å prege bildet i lang tid.

Bruk av kull, den mest forurensende energibærer, har brakt verdens klima til randen av katastrofe. De som tror at dette nå stort sett er over, må tro om igjen. Kampen om kullet sin rolle står nå i Asia. Der brenner kullkraftverkene som aldri før.

Målet er å gi en sterkt økende befolkning elektrisk kraft. Kina er verdens folkerikeste land med vel 20 prosent av verdens befolkning. Kineserne er verdensledende i utvikling av fornybar energi, men også verdensledende i bruk av kullkraft. Kina har i løpet av 16 år økt verdens kullkapasitet med 40 prosent og kullforbruket øker. 4,3 millioner kinesere jobber i kullgruver. De bygger kullenergiverk i 17 land, og øker sin eksport av kull dit.

For kinesiske ledere synes utbredelse av Kinas økonomiske innflytelse å være overordnet klimaproblematikken. Men kampen om kullet er av avgjørende betydning for klimautviklingen. Denne kampen avgjøres nå i Asia, og dersom ikke kullet i løpet av kort tid forsvinner som sentral energibærer, kollapser klimaet. Ikke bare befinner tre firedeler av verdens kullkraftverk seg der, men også 1.200 kullkraftverk som er under planlegging eller bygging.

Land som Indonesia (253 mill.) og Vietnam (95 mill.) bygger hele sin økonomiske utvikling i dag på kull. (Faktakilde for dette avsnittet er Somini Sengupta, NYT 24/11 – 18). Også Europa og USA har fremdeles mange kullkraftverk.

Dette betyr ikke at andre fossile energibærere er fredet. En overgang fra kull til olje- eller gassbasert el-produksjon kan være et tidkrevende feilspor. Verden har svært liten tid til rådighet, og det krever tiltak som monner raskt. I en del av verden der sola skinner de fleste dagene i året – forutsatt at lufta ikke er forurenset av røyk – må overgang til grønn energi basert på solcellepaneler være den beste løsning. Kompensasjon for manglende industrialisering må finnes i en annen type næringsliv.

FN bør snarest sammenkalle et krisemøte der den mangelfulle tiltaksviljen fra Paris-avtalens signaturstater blir tema. Verden befinner seg i en unntakstilstand. Den rike verden må bruke langt mer ressurser på alternativ utvikling i fattige land

Klimadrivende aktiviteter hjemme må bygges raskere ned. Atmosfæren kan ikke lenger være en plass der man ustraffet dumper sitt avfall. EU/EØS har betydelige oppgaver foran seg, ikke minst overfor populistiske fornektere. Vi har nå den kunnskapen som trengs for å forstå alvoret.

Fornektelse er å melde seg ut av seriøs politikk. Politikere skal ikke bare være folkets værhaner, men også folkets ledere. Et dokument i postkassen til alle landets husstander med statens segl der alvoret beskrives med underskrift av statsministeren og signert av alle landets politiske ledere ville gjøre inntrykk.

Alle må ta inn over seg at global oppvarming er et problem uten politisk merkelapp, det er vårt felles ansvar og vil, dersom vi svikter, ramme alle fremtidige generasjoner, men først de svakeste og mest sårbare.

Arne-Johan Johansen,

Kvæfjord

0312 e1KvæA_Cropped.jpg
0312 e1KvæA_Cropped.jpg: Arne-Johan Johansen Foto: Hilde Jørgensen
Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.