annonse

Synspunkt: Våre verdier og vårt vern

: Christian Torset, Nordland SV. (Foto: )

I helseforetaksmodellen er en klem kun et effektivt virkemiddel hvis det får pasienten ut døra raskere, skriver artikkelforfatteren.

  • Lesernes Mening

Evy og Odd Antonsen fortalte i Bladet Vesterålen om behandlingen deres 90 år gamle mor fikk da hun måtte på sykehus med lungebetennelse og pusteproblemer. Historien var så ubehagelig å lese at den bør være en vekker for selv de mest hardhjertede byråkrater. Helsepersonellet som håndterte saken har etter det jeg forstår gjort det de kunne med ressursene de hadde tilgjengelig, men systemet har ikke tillatt en verdig behandling. Det sier noe om oss, og samfunnet vi har bygget.

Helt innerst i vår identitet ligger det noen merkesteiner som sier noe om rett og galt. Når vi ser barn eller gamle bli behandlet dårlig, blir vi forbannet. Hjertet vårt er ikke i tvil: De som ikke kan forsvare seg selv, skal forsvares av oss andre. Dét er selve kjernen i vårt samfunn, det er slike grunnleggende omsorgsbehov vi henger alle andre prioriteringer rundt. Vi begynner med det viktigste, og så kan vi dandere detaljene etter smak og behag etter hvert.

Derfor er det et alarmsignal som kan vekke de døde når prioriteringene blir annerledes. Når vi leser om en 90 år gammel dame med pusteproblemer og omsorgsbehov som blir avspist med drosje på tur til sykehuset, og som deretter blir sendt hjem uten følge, er vår reaksjon instinktiv. Vi ser for oss våre egne hvithårede bestemødre, som etter å ha ofret alt for familie og samfunn gjennom et langt liv, blir liggende, svekket av alvorlig sykdom, alene og livredde bak i en bårebil. Det bildet er så selvforklarende uakseptabelt at ingen debatt er nødvendig. Bestemor skal ha ei hånd å holde i, og noen som sier at det går bra.

Når så ikke skjer må vi spørre oss hvor det har gått galt. Hvordan kan vi ha bygget et samfunn der omsorg og menneskelig kontakt prioriteres så lavt? Vi har nærmere ni tusen milliarder kroner – verdens desidert største statlige skattekiste – oppspart, og landet går med så enorme overskudd at regjeringen har kunnet gi flere titalls milliarder kroner i virkningsløse skattelettelser til de aller rikeste. Samtidig har vi altså bygget sykehusene om til en «butikk», der hver avdeling må «tjene» penger og gå med overskudd slik at «butikken» kan kjøpe utstyr og drive vedlikehold. Pasienter i kø er blitt en «ordrereserve», et ord som sier noe om potensiell omsetning, ikke om menneskelige behov som står umøtt.

De ansatte i helsevesenet kan og skal ikke lastes for denne ideologiske og verdimessige grunnstøtingen. Sykepleierne og helsefagarbeiderne springer en maraton hver dag på jobb, ambulanseansatte møter enorme kvestelser med stoisk ro, og legene går vakter som er ulovlige i absolutt alle andre yrker, men hvert år får de litt mindre ressurser i forhold til den stadig voksende oppgavemengden. Det er ikke helsepersonellet som skal bære ansvaret for nedprioriteringen av menneskene som er syke. Men det er de som gjør det, og som blir utbrente og fortvilte av å ikke strekke til. Det er derfor vi har sykepleiermangel, legemangel og trygghetsmangel i helseNorge.

Hovedproblemet er systemet. Det er lagt opp slik at den sentrale måleenheten er kroner og øre. «Hva annet skal man bruke»? spør enkelte, og argumenterer med at hvis vi ikke kan måle noe, er det ikke virkelig. Svaret er brutalt enkelt: Målet er nådd hvis 90 år gamle damer med pusteproblemer ikke blir liggende å humpe, alene og vettskremte bak i en bårebil, når behovet for menneskelig omsorg så åpenbart er til stede. Vi har lyktes når befolkningen er sikre på at det er nok ambulanser til at deres nærmeste kommer til sykehus i tide. Vi har lyktes når det er mennesket og ikke pengene som er i søkelyset. Å starte med pengene er å snu verden på hodet, og kan sammenlignes med å måle verdien av en klem. I helseforetaksmodellen er en klem kun et effektivt virkemiddel hvis det får pasienten ut døra raskere. I den virkelige verden er kjærlighet og omsorg det som gjør at vi ringer ambulansen i det hele tatt, og ikke bare legger oss stille ned og dør.

Christian Torset,

leder, Nordland SV

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på blv.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.