annonse

Synspunkt | Vesterålens samfunnbyggere – Hvem var de? Hva gjorde de?

Harald Sivertsen
Harald Sivertsen: ( (Foto: Privat)

Rapporter og meldinger i media om øysamfunnet har de siste årene ikke bare vært hyggelig lesning. Denne artikkel handler mest om resurser og næringsutvikling.

Til tross for at Vesterålen ennå har nær tilgang til naturgitte og fornybare ressurser i havet, i landbruket, i naturen og i folket, så synes dette ikke å være verdier som fiskerikommunene klarer å administrere, engasjere og utnytte til egen eller felles utvikling. Hvorfor?

Naturressursenes tilstedeværelse og utnyttelse er selvsagt ikke lovpålagt. De er heller ikke forbeholdt kommunenes eller lokalsamfunnets egen anvendelse, men kan forvaltes og utnyttes av enhver som har ideer, kapital og kreative mennesker til sin rådighet, og som har virksomheter eller prosjekter som kan realiseres eller flyttes til steder hvor forholdene er bedre tilrettelagt.

Dette er forhold som angår Vesterålen på svært mange måter. Det meste av lokale ressurser på sjø og land har i altfor lang tid blitt transportert ut av regionen uten noen form for bearbeiding. Verdiskapningen blir fraværende, det samme blir utviklingsmulighetene. Kommunenes lovpålagte oppgaver blir stadig vanskeligere å ivareta.

Situasjonen skulle være unødvendig for en fiskeriregion som har tilgang på fornybare og bærekraftige ressurser gjennom hele året, og som kan produsere et utall av kvalitetsprodukter på en miljømessig måte, og som en hel verden etterspør og trenger i stadig økende grad. Dagens situasjon kan sammenfattes slik:

Vesterålens egne verdier har opplevd større oppmerksomhet og bedre tider enn i dag!

For å begrunne dette vil jeg beskrive noen av de få samfunnsbyggere som det siste århundre har hatt stor tro, innsats og nytte for øysamfunnet.

Richard With (1846-1930). Richard må regnes som vesteråling. Han bodde lenge i Risøyhamn sammen med sin familie, var forretningsmann, skipsfører, politiker og stortingsmann, men er mest kjent som Hurtigrutens far.

Han hadde lenge forstått at øysamfunnet Vesterålen med sine mange fiskere, fiskevær, gårdsbruk, vakre natur og flittige folk var verdier han ville satse på, men at manglende kommunikasjon i øysamfunnet var et stort hinder. Etter iherdig arbeid og lobbyvirksomhet klarte han å skaffe penger og aksept til mudring av Risøyrenna. Dermed ble skipsleden gjennom Vesterålen åpen også for handelsskip, og båtene kunne seile videre på syd og nord gjennom Risøysundet, Sortlandsundet, Hadselfjorden og Raftsundet – i stedet for gjennom Tjeldsundet.

Men Richard hadde større planer. Hans utdannelse og erfaring som sjømann, leder og politiker gjorde det klart for ham at hele Norges kystbefolkning og næringsliv hadde behov for en regelmessig nord-sydgående kystrute. Han var aktiv i etableringen av Vesteraalens Dampskibsselskab, og var den første som fikk konsesjon og bevilgning på helårs rute på kysten. Han var selv kaptein da det første hurtigruteskipet DS Vesteraalen seilte gjennom Vesterålen på 1890-tallet. Skipet har senere fått flere avløsninger og navnebytte, i dag M/S Richard With.

Ut over dette var Richard medvirkende i turistprosjekt og andre livsviktige aktiviteter på kysten. Hans innsats fikk således meget stor betydning for den nærings- og samfunnsutvikling som skjedde i Vesterålen gjennom det meste av 1900-tallet.

Men tidene forandrer seg og hurtigruten er i endring. Nye eiere er allerede i gang med å gjennomføre store endringer som får innflytelse på driftsopplegg og kystens befatning. Nye konsesjonsvilkår og inngåtte avtaler vil trolig innebærer store endringer på flere områder: statens administrative og økonomiske medvirkning, skipenes eierskap, ledelse og markedsføring. Nye skip med endret passasjer- og godskapasitet. Også endret seilingsmønster og anløpsprofil vil komme.

Uten vesterålssamfunnets samlede interesse og aktive engasjement så kan det være tvilsomt om hurtigruten opprettholder sine seilinger gjennom Vesterålen om fem år.

Petter C. Reinsnes (1904–1976). Petter var ordfører i Sortland, fylkesordfører i Nordland og stortingsrepresentant. Han var en aktiv og fremtidsrettet kommunepolitiker og engasjerte seg på mange samfunnsoppgaver. Han er vel mest kjent for sitt initiativ og medvirkning i bruprosjektet i Vesterålen. I løpet av 1970-tallet var kommunene i Vesterålen knyttet sammen med fire bruer. Hans ide var trolig at vesterålssamfunnet på denne måten skulle bli bedre på samarbeid og bli i stand til å utnytte sine felles ressurser og utviklingsmuligheter. Dette har ikke skjedd. Kommunene synes i dag å være mer uavhengig og lengre fra hverandre enn noensinne.

Bruene kan om få år feire sin 50-årsdag. Gods- og persontrafikken er i denne tiden blitt endret fra sjø- til landtransport. Trafikkbelastningen på veinettet har hatt en voldsom økning og gjelder både persontrafikk, tungtrafikk og reiselivet, med flere. Uten tvil har tidens tann gjort sin virkning på bruenes bærende konstruksjoner og levetid. Økende miljøbelastning og nye sikkerhetskrav med videre kan i nær fremtid bli en stor utfordring for Vesterålens viktigste kommunikasjonsledd.

Uten en felles organisering og innsats fra politikerne, næringslivet og folket kan bruene få samme prioritering og skjebne som fylkesveiene og annen intern kommunikasjon i Vesterålen har opplevd gjennom flere tiår.

Håkon Kyllingmark (1915-2003). Også Håkon var ekte nordlending. Han deltok i mange offentlig og samfunnsnyttige oppgaver. Han er vel mest kjent for sin innsats for etablering av kortbanenettet i Norge. Hans samarbeid med P. C. Reinsnes med flere medførte at også Vesterålen ble knyttet til landets kortbanenett.

I dag er kortbanenettet under utredning og flere småflyplasser kan miste utviklingstiltak og bli redusert eller avviklet. Viktige momenter i disse planer er trafikkstatistikk, fremtidig nærings- og befolkningsutvikling, kommunestruktur, infrastruktur, småflyplassenes driftsøkonomi og storflyplassenes prioritering og utvikling med videre. Norges infrastruktur er i hovedsaken statens og fylkets ansvar. Likevel vil saklig og riktig informasjon og felles engasjement fra politisk og næringslivets representanter i Vesterålen kunne påvirke de beslutninger som blir tatt for Vesterålens to flyplasser og annen infrastruktur.

Kaare Petter Hagerup (1920–2010). Melbu-gutten skulle etter hvert bli en kjent og innsatsfylt person i Vesterålen, spesielt innen fiskerinæringen. Hans beste lederegenskaper var kontakt, samarbeid, innsats og tillit.

Mest kjent i lokalmiljøet er han for sin ledelse av fiskeindustribedriften AL Øksnes-Langenes Fiskeindustri (AS) på Myre gjennom cirka 40 år. Han var også aktiv og en tid med i styret for Frionor AS som hadde salg av fryste fiskeprodukter i Norge og utlandet fra de mange produsenter og fiskeværene langs kysten.

På begynnelsen av 1950-tallet var «næringsvirksomhet» og «næringsutvikling» nesten ukjente begrep i Vesterålens fiskerikommuner.

Hans nære samarbeid med næringsaktører og politikere i Vesterålen gjorde at fiskerinæringen i stor grad ble omdannet fra tradisjonell til industriell virksomhet. Fiskerihavnene ble forbedret med tanke på fiskerne og næringens behov og framtid. Trålere og større kystfiskefartøy ble skaffet. Fiskeværene ble bygget ut og fikk nye aktører innen mottak, foredling og service med videre. Flere industrianlegg kom på plass. Antallet fiskebåter og fiskere økte. Hundrevis av nye helårs arbeidsplasser for menn, kvinner og ungdom ble til både på landjorda og på havet.

Verdiskapningen i Vesterålens fiskerikommuner var enorm. Tilgangen av råstoff fra kystfiskeflåten og trålerne i nærområdet var grunnleggende, men fiskerne deltok også i sesonger både nord- og sørover på kysten. Fisket og produksjonen pågikk over hele året. Dessuten ble det tilført betydelig kvanta fra andre oppkjøpere. Nesten 100 prosent av råstoffet ble foredlet i en eller annen form før det ble skipet ut på kjøl fra fiskeværene i Vesterålen til kunder i Norge og utlandet.

Hagerups innsats hadde ikke vært mulig uten gode medhjelpere. Han skaffet seg god kontaktflate mot ressursorganer innen finansiering, næringsutvikling, markedsføring, forskning, politikk og kommuner, fylkets-og statens politiske og administrative organer med flere. Han etablerte godt lederskap i egen bedrift og hadde god kontakt med «grasrota» som båteiere, fiskere, ansatte og fagforeninger og andre. Han ga støtte til det friville arbeid som foregikk i lag og foreninger. Hagerups store engasjement i salgsorganisasjonen Frionor bidro til at foredlingsbedriftene i Vesterålen fikk de beste forhold med hensyn til markedskontakt, produksjonsplanlegging, produktutvikling, teknisk utvikling og kundeavtaler med videre.

Fiskerinæringen i Vesterålen beholdt sin «gullalder» fram til slutten av 1980-tallet, men skulle nå få oppleve andre tider. Statens innvirkning på næringen ble meget omfattende og langvarig. Kvotereguleringer, endret flåtestruktur, oljeutvinning og finanskrise samt lokalsamfunnets manglende og oppmerksomhet og engasjement for fiskerinæringen gjorde sin virkning. Mange virksomheter på sjø og land måtte avvikle eller omstille seg på vanskelige tider. Kommunenes innbyrdes kamp om oljevirksomhet var i gang og overskygget det meste – også fiskerinæringen.

På slutten av Hagerups karriere klarte han å få i gang omstillingstiltak og knoppskyting i sitt nærmiljø. Dyktige eiere og ansatte har senere klart å utvikle disse til gode og sikre arbeidsplasser for seg selv og andre, men deres og andres fremtidige virksomhet og tilstedeværelse i Vesterålen kan ikke lenger tas som en selvfølge.

Hva med framtiden?

Å dvele med fortidens samfunnsbyggere kan være nyttig ut fra at kunnskap, innsats, og patriotisme er nyttige elementer for et hvert samfunn. Likevel kan man ikke forvente at Vesterålen igjen vil fostre nye personligheter av samme kaliber og innsats som før. Pionerarbeid må i stedet erstattes med organisert og målrettet prosjektsamarbeid hvor Vesterålens politiske lederskap i fellesskap engasjerer ressurssterke og habile personer og organer med erfaring og kunnskap om alle sider for utviklingstiltak i fiskerisamfunn. På denne måten kan Vesterålen igjen gjenvinne sin posisjon som fiskerisamfunn og bli en positiv bidragsyter for seg selv og storsamfunnet.

Når datidens samfunnsbyggerne er borte, hvem skal ellers påta seg det samfunnsansvar å tilrettelegge for Vesterålens viktigste næringsvirksomhet og dens framtid?

Harald Sivertsen,

vesterålspensjonist i Tromsø

har-siv@online.no

annonse