annonse

Synspunkt | Vi var så sikre på at reisa skulle gå i ambulanse at det bare var tilfeldig at vi spurte

1905 tjj1AmbulanseA.jpg
Ambulanse: Illustrasjonsbilde (Foto: Mareno Leonhardsen)

Verdighet målt i kroner – eller mangel av kroner.

  • Lesernes Mening

Tilsynelatende lever vi i lys av replikken «verdens rikeste land». Det er jo dermed ikke sagt at vi vanlig dødelige har samme rettigheter som de rikeste eller mest sentraltboende av denne verden, men pliktene og i særdeleshet skattetrykket er det samme.

Og er du så uheldig å ha satt bo «i utkanten der ressursene er små og det må harde prioriteringer til» – som hun sa til mor, sykepleieren på Bøheimen den 21.12.2018 – eller som vakthavende lege i Bø sa samme dag; «ambulansen må være i beredskap dersom det oppstår et hjerteinfarkt» – ja, da får du føle på kroppen alle fine ord som øses ut i valgkamp eller i flotte forskrifter om helse og velferd.

Det var siste torsdag før jul. Etter å ha hanglet og hostet masse etter behandling for lungebetennelse, ble det tatt blodprøve som indikerte at betennelsen ikke var over, og mor på snart 99 år ble geleidet til legen sent på formiddagen. Legen konfererte med sykehuset på grunn av sannsynlig væske i ei lunge, slik at de ville ha henne til sjekk og røntgenundersøkelse samme dag.

Det hører med til historien at mor er diagnostisert med emfysem og fibrose og derfor har redusert lungefunksjon, med behov for oksygen ved voldsomme hostekuler.

Vi har opplevd det samme tidligere, og vet hvor fort det kan gå fra å føle seg «ikke i form» til å bli livstruende syk.

Vi var så sikre på at reisen skulle foregå med ambulanse, at det bare var en tilfeldighet at vi spurte. Vi fikk vite at reisen skulle foregå med drosje.

Javel. Ei skjør, lita dame med feber, men høyst oppegående. Sitter med et bekken på fanget for å samle oppspytt, og som kanskje får behov for å hvile seg, skulle reise i halvannen time fra Bø til Stokmarknes med drosje. Og ikke vet vi om drosja var villig til å kjøre denne pasienten.

Som pårørende godtok vi det ikke, vi ville ihvertfall ha liggebil. Men liggebilen kunne ikke komme før kl. halv sju om kvelden. Vi bad da om å få ambulanse.

Det var da de flotte overnevnte ord fra helsepersonell kom. Og vi som trodde de skulle tenke på helse og velvære, og ikke økonomi!

Vi valgte å ta vår egen bil, der vi eventuelt kunne legge ned setet dersom det ble behov for hvile. Vi ankom sykehuset kl. halv fire og ble mottatt av en engel av en sykepleier på akuttmottaket, og alle undersøkelser og igangsatt behandling for lungebetennelse var ferdig kl. sju om kvelden. Hvorpå mor fikk ei seng å sove i, og ble innlagt til observasjon over natta. Dagen etter ble hun utskrevet og fikk liggebil tilbake.

Sjåføren merket engstelse hos mor, og spurte i resepsjonen om hun ikke skulle ha ledsager, men fikk bekreftet nei. Det hører med til hendelsen at sjåføren stoppet to-tre ganger på turen for å sjekke og snakke med mor. Han sa hun var redd, og ville så gjerne hatt en ledsager med på turen. Ikke hadde hun noe å spytte i, og ingen drikke.

Å si at man blir forbannet på mor sine vegne blir å ta lite i.

At en sykepleier setter seg ned foran mor og forklarer at det er hennes skyld at hun ikke får skikkelig transport fordi hun bor i utkanten, det er mildt sagt uhørt og særdeles usmakelig.

Og at legen sier at han må vente på et hjerteinfarkt før han kan ta i bruk ambulansen, det er mildt sagt horribelt.

Det er også horribelt at det kan sitte flere direktører med millionlønninger i helseforetakene, og så er de ikke i stand til å ha omsorg for ei eldre dame som lurer på hvorfor ting har blitt som det er nå, hvorfor man ikke har råd til å vise omsorg. Skammelig er det.

Det var for ei tid siden stilt spørsmål om vi blør saktere i Nord-Norge enn i sentrale (Oslo-) strøk.

Vi kan jo nå også stille spørsmål om vi dør saktere enn sørpå. Det kan synes som om standard for «alle normer» er satt i Oslo-området der avstandene er korte, og der de likevel må ha langt flere tilbud enn her i nord. Det kunne kanskje være betimelig å stille et spørsmål om hvor verdiene skapes, er det i Oslo-gryta der politikerne og byråkratene holder til?

Er det i Oslo-gryta våre verdier skal fordeles, der de så langt ikke har vist kunnskaper om hverken verdier eller avstander?! Er det frivillighet og dugnad som skal hjelpe oss i kritiske situasjoner?

Når mangemillion-lønningene er utdelt til direktører for å redusere helsebudsjettene?

Statens budbringere legger ned helsetilbud og fjerner ambulanser, og maner til dugnad og frivillighet. Slik det ble gjort i gamle dager da enhver måtte gi sin skjerv av torv for å varme opp skoler.

Da ble det også oppbevart ei båre fra Norske Kvinners Sanitetsforening i hver krets. Disse kvinner var også foregangskvinner for noe av det helsestellet vi har i dag, drevet på frivillighet og dugnad.

Det blir som ambulansesjåføren svarte da vi fortalte historia vår, det blir ikke lenge før vi får «ambulanse i butikk».

Evy og Odd Antonsen

annonse