Del II

Tilbakemeldinger fra andre kanter av landet, utflyttere fra vår region, tyder på at det ikke er noe lokalt fenomen. Det er også fortalt meg om program samme dag og sak på TV. – Det er bare trist. Uten unntak fortelles det om hyggelige, og dyktige helsearbeidere og sykepleiere som bare har så alt for mye å gjøre.

Også om trangboddhet, for liten romkapasitet på institusjoner. Folk blir skrevet ut før de egentlig burde vært det. Eldre blir sittende ensomme og underernærte i egne hjem uten at pårørende er i stand til annet enn å observere og mase om hjelp. – Slik er det vel ingen som ønsker at vi skal ha det.

Les også

Byåkratene i helsevesenet og den siste paragraf

Utkastelsen

Min egen situasjon på Lamarktunet endte på denne måten: Etter å ha fått beskjed om å flytte ut for å gi plass til ny klient, foreslo jeg å flytte sammen med min ektefelle som jeg forsto skulle bli boende, for derved å frigi den samme plass man oppga å ha behov for. – Protest på utflytting ble levert også denne gangen.

Et nei var i alle fall for meg ulogisk, og mange temperamentsfulle ord som ikke akkurat var salmevers, ble beklageligvis lest til vedkommende som leverte beskjeden. – Dette var på formiddagen, og jeg mente i alle fall å ha dagen på meg til pakking. – Svaret var: «På hotell skal man ut kl. 12.00!»

Vaskehjelpa ble omgående sendt inn på rommet, og med vasketua nærmest slengt om ørene ble tannbørste, medisiner, klær og annet puttet hulter til bulter ned i koffert og bag før rommet ble forlatt.

Der endte min «tragedie» på Kårstua, med utflytting til Sortland Kulturhotell. – Her får jeg bli så lenge jeg måtte ønske, til heimhuset er ombygd til for meg ufarlig beboelig: Del av stua i 1. etg. gjort om til bad og resten til soverom – klart om 14 dager til 3 uker. I svært god tid før jeg kommer meg til nødvendig urolog-hjelp 19. september, slik det beskjedne ønsket var. – Alt koster, og for meg er det greit. Ingen får noe med seg når man likevel snart må dra for godt. Har ikke hatt ferie eller bodd på hotell på mange år. Nå gjør jeg altså det på Sortland.

De aller færreste har slike muligheter, men må finne seg i å flytte ut, uansett om man må hjem, til for dem ubeboelig og kanskje farlig hus. Det er problemet og synes hjerteløst! – Fins da ingen god løsning? Jeg mener jo, det gjør det, både til mer hjelp og frigjøring av midler til nye helsehus! – Det trengs før eldrebølgen skyller over landet for fullt.

Uoppnåelig mål – og verneplikt

Vi har nok her i landet tatt mål av oss til et et helsevesen man på langt nær makter å oppfylle, ikke med penger, og slett ikke med personell. Og verre blir det. Mye er i hovedsak likevel mye bedre enn før det var, den gangen eldre ble stuet bort hjemme til en mer langsom død, sjøldød i et kammers – eller til folk som for butikkens skyld tok i mot.

Tross bare gode intensjoner, fortsatt mangler både penger, folk og nødvendige husrom.

En mulighet er ennå uprøvd: Verneplikt for ungdom, etter mønster fra samme i militæret. Saken har vært forsøkt fremmet her i Sortland lokalt, tidligere både av undertegnede og andre. Reelt tatt opp av Senior-Høyre i Sortland, men saken later nå til å ha lidd drukningsdøden i alskens førvalgs-løfter pluss egenskryt med populære tiltak. – Våre ellers sunne og friske politikere på riksplan har ikke latt høre fra seg. Prøver å gjenta saken her i kortversjon.

Idéen går veldig enkelt ut på at interessert ungdom skal få mulighet til verneplikt i helse- og sosialsektoren, først med «rekruttskole»/opplæring i en måned eller mer, og deretter et helt års praksis i lokalt helsevesen. Det sier seg selv at man på denne måten, verken blir sykepleier eller fullverdig helsearbeider. Men motivert ungdom, jenter og gutter, vil kunne gjøre annet viktig arbeid for å hjelpe på situasjonen, som for eksempel ved matbordet, eller holde i handa når det er behovet. – Slik vil fagfolket kunne frigjøres.

Det er over 70 år siden jeg sjøl var utskrevet militær vernepliktig, og jeg vet ikke så mye om hvordan det fungerer der nå, utenom fra opphausete skrekkreportasjer om seksuell utnyttelse. – Vi fikk mat, lommepenger, uniform og gevær. Våre gode ungdommer i sosial verneplikt trenger ikke geværet, og kan nok ofte bo hjemme. En slik verneplikt vil kunne bli givende arbeid for rett innstilte ungdommer i en overgangstid i livet – men også som rekrutteringsarena for framtidige helsearbeidere. Rett organisert vil ordningen ikke bli spesielt kostbart, bare vinn – vinn.

Håper forslaget kan gjentas lokalt, tas opp på fylkesplan, og endelig på riksplan, men uten at det lages partipolitikk. Før ellers senere vil dette angå de aller fleste.

Det dreier seg som tidligere skrevet – om å tenke sjøl i alle ledd! Lykke til!