Høyre krever at Støre-regjeringa må legge fram en opptrappingsplan for å nå Natos mål om å bruke 2 prosent av BNP på forsvar. Partiets landsmøte, som ble avholdt i slutten av mars, ba om at planen legges fram i statsbudsjettet til høsten.

Kravet er ikke urimelig. Slett ikke. Det er på sin plass. Det som forbauser er at en opptrappingsplan ikke er på plass allerede, når den sikkerhetspolitiske situasjonen tilsier at målet burde vært nådd for lenge siden.

Det er nesten ti år siden Natos medlemsland ble enige om at alle skulle bruke 2 prosent av BNP på forsvar innen 2024. I fjor brukte Norge 1,57 prosent, ifølge Natos årsrapport for 2022. Foreløpig er beregninga at årets forsvarsbudsjett utgjør 1,43 prosent, ifølge regjeringa.

I februar opplyste forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) at det mangler 32 milliarder kroner for at Norge skal nå toprosentmålet. Det sier alt om hvordan skiftende regjeringer, over år, har forsømt statens viktigste jobb – som tross alt er å skape sikkerhet for Norge og trygghet for befolkninga.

Det er heller ikke slik at jobben nødvendigvis er gjort, når man eventuelt er i mål med 2 prosent. Under den kalde krigen, og fram til murens fall, etablerte det norske forsvarsbudsjettet seg på om lag 3 prosent av BNP. Noen år litt mer, andre år litt mindre. Hvis vi skal realitetsorientere oss, er vi tilbake i en sikkerhetspolitisk lignende situasjon. Da kan det være at toprosent-målet faktisk ikke holder.

I årene før Støre-regjeringa tiltrådte, høsten 2021, fikk Høyre og Solberg-regjeringa ramsalt kritikk fra både Arbeiderpartiet og Senterpartiet for å ikke bruke nok penger på forsvar, og for å ikke ha en konkret opptrappingsplan. Nå er Høyre i opposisjon, og da rettes skytset andre veien.

Det er enkelt å peke på hverandre. Men det er også uansvarlig. Slik verden ser ut nå, bør noen snakke sammen. Og «noen» vet godt hvem de er. De leder hvert sitt tradisjonelle styringsparti.

I dag er Norge, ifølge Nato-sjef Jens Stoltenberg, det eneste landet som grenser til Russland som ikke investerer to prosent. Det er forståelig om andre land, som har mindre å rutte med og likevel når målet, reagerer.

Den elleville inflasjonen gjør det isolert sett forståelig at den samlede pengebruken strammes inn. Men Norge går så det griner, og det er uansett ikke vår felles sikkerhet som skal være salderingspost.