Jeg hadde så lyst å spille i korps da jeg var liten, men jeg motet meg aldri opp til og gjøre det fordi vennene mine spilte ikke i korps - det var fotball og handball som gjaldt. Da jeg var 17 år hentet jeg frem motet og starta som aspirant. Det var jeg, en kulturskolelærer og en trompet. Endelig fikk jeg lære meg noter.

Etter en tid med opplæring fikk jeg begynne i skolekorpset. Husker jeg syntes det var veldig stas. Jeg starta også ganske fort i Lødingen musikkforening eller «voksenkorpset». Jeg kjøpte meg min helt egen trompet og gleda meg stort til hver øving. Jeg slet mye psykisk på den tida. Jeg slet med å finne meg selv og hadde så mye angst at jeg greide nesten ikke å være meg. Jeg slet med søvn, lå våken hele natta og sov hele dagen. Hadde dårlig kosthold og ingen rutiner. Den eneste gangen jeg følte jeg kunne slappe av, senke skuldrene og bare være - uten tankekjør og angst - var på korpsøvelsene. Der landa jeg. Jeg gleda meg alltid til øvelsene, og i en tung hverdag så er det veldig godt å ha noe der fremme å glede seg til.

I korpset fikk jeg venner i alle aldre - både unge og gamle. Jeg ble en del av noe stort. Jeg fikk en tilhørighet.

Jeg var åpen og fortalte korpset om mine utfordringer. De så ikke på meg som annerledes til tross for det. De aksepterte meg og respekterte meg for den jeg var, og de passa på meg både på øvelsene og på korpsturer. De ga meg rom til å være meg.

Jeg har kjent på depresjon og angst - mye angst. I gjennom alle de mørke dagene så har korpset vært der som et fyrtårn som lyser opp i alt mørket - som et håp. Ingenting er sterkere enn et håp som aldri gir opp. Jeg har aldri gitt opp korps, og korps har aldri gitt opp meg.

Nå har jeg spilt i korps i 13 år. Jeg har bytta fra trompet til valthorn å spiller i 3 korps. Mange spør «hvordan greier du å spille i 3 korps?». Svaret er enkelt. Jeg greier det fordi jeg elsker det. På disse 13 årene kan jeg telle på én hånd hvor mange øvelser jeg har vært borte fra. Selv på de dagene jeg så vidt har kommet meg opp av senga, har jeg dratt på øvelse fordi jeg vet at det er godt for meg.

Tenk at et barn på 9 år og en pensjonist på 80 år, kan sitte sammen å gjøre akkurat de samme tingene - spille de samme notene og sammen skape musikk. I korps så har ikke alder noen ting å si. Vi er alle ett korps, sammen!

Jeg skal fortsette å spille i korps så lenge jeg kan. Livet ut. Og jeg skal fortsette å si at korps er gøy. For det er det. Og jeg skal fortsette å si at korps redda meg. For det har det, og det redder meg fortsatt. Korpset har lært meg å bli mere glad i meg selv.

Hvis du går rundt med et ønske om å begynne og spille i korps; gjør det! Det er en hobby du kan ha livet ut og du blir kjent med de aller beste folka. Tror alle har godt av et korps i livet sitt.