Mandag kalte statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) inn til pressekonferanse. Med seg hadde han forsvarsminister Bjørn Arild Gram (Sp) og forsvarssjef Eirik Kristoffersen.

Budskapet var ikke til å ta feil av. Den russiske angrepskrigen har ført til den mest alvorlige situasjonen på årtier. Beredskapen heves derfor ett nivå. Dette innebærer at Forsvaret skal over i en ny fase i sitt planverk.

Helt konkret skal Forsvaret prioritere oppgaver som ivaretar beredskap umiddelbart. Det innebærer å prioritere for eksempel fartøyer og flystyrker til særlig maritim overvåkning, og å prioritere ned for eksempel bygge- og anleggsprosjekter. Før pressekonferansen hadde sjefen for Luftforsvaret, generalmajor Rolf Folland, allerede gjort det klart at Luftforsvaret utvikler et spredningskonsept, som er «satt på steroider» på grunn av krigen i Ukraina.

Dette er en «game changer» for Forsvaret i Nord-Norge. De siste årene har kraftsamling på Evenes vært melodien, med kampfly og maritime patruljefly under en ugjennomtrengelig luftvernparaply. Nå børstes det støv av forsvarsplanlegginga fra den kalde krigen, ei oppskrift våre allierte fremdeles sverger til.

Veien videre, valgene som skal tas, blir ekstremt viktige. Og vi kommer ikke utenom basestrukturen. Nå må vi snakke høgt om hva Norge og Nato trenger. Om hvordan vi får mest mulig forsvarsevne ut av investeringene som er gjort i kapasiteter og forsvarsanlegg over flere tiår. Ikke bare de siste fem-seks årene.

Så må vi vokte oss for en rekke feller. Vi kan for eksempel ikke tillate at dette blir en diskusjon om Evenes mot Andøya. Eller Evenes mot Bodø. Andøya er ikke svaret alene. Bodø er ikke svaret alene. Evenes er ikke svaret alene.

Tiden er inne for å legge all politisk prestisje til side. Det bør være enkelt å erkjenne at vi har behov for både Evenes, Andøya og Bodø i framtida. Bardufoss og Banak også, for den saks skyld.

Spørsmålet er til hva. Da Andøya flystasjon ble vedtatt nedlagt i 2016, var argumentasjonen i hovedsak todelt: Én base er billigere enn to – og luftvern, som man ikke hadde råd til både på Evenes og Andøya. Man skulle altså samle Forsvarets operative virksomhet på færre steder, både for å redusere kostnader, og for å kunne beskytte dem bedre.

Så har det som kjent skjedd mye, på forholdsvis kort tid. Regjeringa slo tidligere i år fast at flystasjonen på Andenes likevel ikke skal legges ned. All sunn fornuft tilsier at dette, kombinert med Etteretningstjenestens permanente tilstedeværelse på Andenes, utløser behov for luftvern også på Andøya. Da må hovedbasen for maritime patruljefly (MPA) inngå i Andøya-vurderingene som skal gjøres framover. Og bare for å ha det sagt: Det handler ikke om distriktspolitikk. Ei heller om omkamp. Det handler om hva som er best for norsk og alliert sikkerhet og beredskap, i et generasjonsperspektiv.

Et aldri så lite forslag i forlengelsen: Sats på QRA-base på Evenes, kombinert med alliert mottak og transittlager. Viderefør den fremdeles operative MPA-basen på Andøya, kombinert med alliert mottak. Sats videre på helikopterbase på Bardufoss, kombinert med alliert mottak. Alle tre basene er også viktige i et spredningskonsept for kampfly. Det er også Banak og Bodø.

Norske politikere må raskt ta stilling til om forsvarsplanlegginga i et av verdens rikeste land, som også er nabo med Russland, skal ta utgangspunkt i økonomisk innsparing, eller en basestruktur som imøtekommer behovet.

Svaret gir seg selv.