Innbyggerne i de veiløse grendene Svartskard og Kvannkjosen på vestsida av Øksfjorden i Lødingen Vestbygd mister båtforbindelsen fra nyttår. Båtforbindelsen er egentlig fylkeskommunens oppgave, men da Nordland fylkeskommune la den ned med virkning fra mai, tok Lødingen kommune på seg å finansiere den ut 2022.

Nå går det altså mot slutten. Ei båtrute er ikke en kommunal oppgave, og Lødingen, som er på Robek-lista, har ikke funnet 800.000 kroner å bruke på tilbudet neste år. Det betyr at folket i de to grendene blir isolert fra omverdenen.

Man kan forstå kommunens standpunkt om at man ikke betaler for det som er en fylkeskommunal oppgave, særlig ikke når økonomien er på felgen. Strengt tatt kan man også ha forståelse for at fylkeskommunen synes det er ei stor utgift til ei lita gruppe. Det er bokstavelig talt snakk om en drøy handfull mennesker. Likevel har fylket ansvar for at også de skal ha tilbud om offentlig kommunikasjon.

Innbyggerne i Svartskard og Kvannkjosen kan ikke sitte og vansmekte. Overordnede myndigheter må sørge for at også de får bistanden og hjelpa de trenger. I likhet med andre må også de kunne ha tilgang til legebesøk, til å kunne hente medisiner, og til å gjøre andre nødvendige ærend.

Man må være i stand til å ta seg av sine innbyggere. Dersom man ikke er i stand til det, må man kommunisere det tydelig. Det er usikkert om det er løst på beste måte her, selv om Lødingen kommune fortjener honnør for å ha berget kommunikasjonstilbudet ut året. I det minste må kommune ha rede på hvem beboerne er og hva slags behov de har for tjenester fra det offentlige.

Ordføreren i Lødingen har tidligere antydet at beboere som er avhengige av skyss bør finne seg en annen plass å bo. Dersom flytting skulle være nødvendig, må kommunen i så fall gå i dialog med dem om hva slags boliger som kan stilles til rådighet, og hva slags behov de måtte ha.

Ingen kan nekte mennesker å bo der de vil. Samtidig er det naturlig å trekke grenser for hva slags tjenester man kan forvente fra det offentlige hvis man velger å bo slik at tjenestene blir uforholdsmessig dyre eller vanskelig å gi. Men disse grensene må i så fall trekkes etter at man har gått ordentlige og grundige runder med dem det gjelder.

Uansett er det uverdig av storsamfunnet å kutte livslinja uten en god dialog på forhånd.