FNs årlige klimatoppmøte åpnet søndag i Egypt. Her forhandler over 120 statsledere gjennom to uker om reduserte utslipp av klimagasser. Nesten alle land i verden er med i FNs klimaavtale og skal i navnet arbeide for å begrense den globale oppvarminga, men det har så langt hjulpet så lite.

Denne gangen er bakteppet mørkere enn kanskje noen gang. Statslederne har snakket i år etter år, mange har vært opptatt av å forhandle seg fram til sluttdokumenter fra klimatoppmøtene som i lavest mulig grad har berørt deres egne land. Og forpliktelsen til selv tannløse kompromisser har manglet. Mens kloden jevnt og sikkert skakkjøres, har krig, energikrise og matkrise har tatt oppmerksomheten fra klimaet. På den bakgrunnen fyres blant annet kullkraftverk opp for fullt, til tross for at de fleste veit at det tar oss i feil retning. Selv Tyskland, som har lagt lista høyt, skrur nå ned vindmøller for å gi plass for utvinning av mer brunkull, forteller Aftenposten. Tyskland er egentlig blant landene som har forpliktet seg til å fase ut kull innen 2040, men nå går energi-uavhengighet fra Russland foran alt.

Samtidig har vi fått nyheten om at planetens temperatur de siste åtte årene er den høyeste som noen gang er målt. FNs generalsekretær Antonio Gueterres har beskrevet den ferske statusrapporten foran årets konferanse som beskrivelse av et «klimakaos». Havstigningen skyter fart, isbreene forsvinner i rekordtempo, mens både hetebølger og flomkatastrofer sprenger gamle grenser.

Det haster ikke mindre å snu skuta. Det haster mer for hvert år som går. Forhandlerne i Egypt har et tungt ansvar. Det blir ikke mindre når de vender heim, for målene det forhåpentlig oppnås enighet om, må følges opp. Mangelen på forpliktelse har preget Norge også. Det kan synes paradoksalt at regjeringa setter enda høyere klimamål for oss, når vi ikke har greid å nå de gamle. Men hva annet skal man gjøre?

Målet må være å sikre at generasjonene som skal komme, får overlatt seg en levelig verden. Derfor tar klimatoppmøtet denne gangen også opp hvordan man skal tilpasse seg temperaturøkningen vi ikke kan unngå. Både de reine klimatiltakene og tilpasningen må betales, og ansvaret fordeles. Det blir også en viktig del av veien videre nå.

Denne gangen må målene forplikte. Det er en floskel, men det er sant likevel: Vi har kloden til låns fra våre barn.