Elefanten er det største nålevende pattedyret på landjorda – den må berges. Derimot må den største «Elefanten i rommet» snart få sitt banesår. Det kan stå om den eller oss.

Klimakrisen er antakelig den største trusselen mot menneskeheten i historisk tid – rundt regna de siste 3.000 årene.

Klimakrisen er skapt gjennom gassutslipp til atmosfæren forårsaket av menneskets utnytting av lagra energi, - mest fra fossilt kull, olje og gass. De enorme effektene av i hovedsak CO2 utslipp, medfører store endringer i det livet som vi globalt har tilpassa oss. Sjøl om dette har vært kjent minst de siste 50 årene og utallige advarsler og planlagte tiltak er lovet fra de som har makt, øker de globale utslippene. Temperaturen stiger.

Samtidig med klimautviklinga er det blitt mer og mer tydelig at kloden også er utsatt for utrydding av et utall nødvendige dyr og organismer som sivilisasjonen og livet ellers er avhengig av. Ikke nok med det – for en rekke nødvendige mineraler, rent vann, landbruksarealer med mer er så redusert eller ødelagt at dette truer livsgrunnlaget også til mennesket.

Altså – hvorfor lar «vi» livet på jorda gjennomgå ei utvikling som peker i retning ødeleggelse av noe vi/de fleste ser er nødvendig å ha og vil ta vare på? Hvorfor er det sånn at målsettinger og løfter i år etter år gitt av de største maktpersoner nasjonalt og globalt, er tomme ord? Er det krefter utenom FN, alle klimamøter, alle nasjonalforsamlinger, alle kommunestyrer som står over alle «gode og fagre» løfter? Er det sånn at klimakrisen, forbrukerkrisen, natur- og miljøkrisen er symptomer på noe større som styrer det hele? Er det «en elefant i rommet» som alle ser eller burde se, men som altfor for få tør eller vil å se – og dermed «velger» bort?

Er det noe felles for de nevnte krisene – «en elefant i rommet», - en elefant som beklageligvis er freda og mottar stor omsorg, men egentlig burde vært utrydda. Er det som han som kræsja i veikrysset og som i halvørska i avhør med politiet hadde følgende forklaring: «Jeg valgte å se bort fra at jeg hadde vikeplikt!» Er det der samfunnsmakta er i dag?

Hvor peiker dette hen?

Noen kaller det markedskrefter, mens i sitt vesen er det den kapitalistiske produksjonsmåten, - mora til det vi kaller markedet. Privat kapital, med politiske og ofte økonomisk støtte fra det offentlige, legger til rette for nettopp en produksjonsmåte som undergraver hele sivilisasjonen og jordas ressurser.

Kapitalismen har bidratt til ei utvikling i en periode som har tjent store deler av menneskeheten, - mange har tapt på det. I dag er systemets bidrag i hovedsak destruktivt og ødeleggende. Har du røde tall på bedriftens bunnlinja, er virksomheten nær døden. Det gjelder uansett hvor mye «bærekraft» som er plassert i kontoene på linjene over. Dagens produksjonssystem er laga for å skape grønne tall i sluttsummen i det økonomiske regnskapet uansett hva som produseres. For noen av de største, internasjonale selskaper er det mer regel enn unntaket at jo grønnere regnskapstallene er (såkalt økonomiske bærekraft), dess rødere er bunnlinja for bærekraft i forhold til klima, natur, miljø. Kan dette også i altfor stor grad også gjelder det lokale næringslivet?

Å se «elefanten i rommet» i «kvitaue» og jage den bort til de evige jaktmarker, må åpne for et produksjonsliv med utgangspunkt i menneskets behov og utjevning av de enorme globale ulikhetene. Samtidig må dette forenes med hva som er forsvarlig bruk av kloden i et evighetsperspektiv. Foreløpig ser det ut til at den asiatiske og afrikanske elefant dessverre er mer trua av utryddelse enn «elefanten i rommet». Men vi må bli herre i eget hus og ikke la et menneskeskapt kapitalistisk system som i dag er uforenlig med et fortsatt liv på jorda, styre framtida. La oss ta diskusjonen.

Om det nye vil hete sosialisme eller noe annet – er i denne sammenheng ikke viktig.