Pedagogisk-psykologisk distriktstjeneste i Vesterålen og Lødingen varsler eierkommunene om økt ventetid på behandling av saker, fordi man står i et omstillingsarbeid. Tjenesten har et lovpålagt krav om å saksbehandle «uten ugrunnet opphold». Selv har man et mål om å utrede på tre til fire måneder, uten alltid å innfri det. Nå vil ventetida for enkelte kunne komme opp i ni måneder.

Beskjedene om omstilling kommer ovenfra, gjennom blant annet nasjonale kompetanseordninger og kompetanseløft for spesialundervisning. Tider og krav skifter fort, og både offentlige etater og andre har levd i nærmest sammenhengende omstilling i årevis. Det er nødvendig å henge med og tilpasse seg.

Samtidig demonstrerer situasjonen i PPD hvordan omstilling tar tid og krefter fra hovedoppgaven. Ei ventetid på ni måneder er lenge for et barn. Det er lenge nok til at en skoleelev i praksis kan miste et skoleår før hun eller han får hjelp. Det er en betydelig del av et barneliv, og det kan gi følger for ettertida.

Generelt er bemanninga i norske PP-tjenester ikke tilstrekkelig til å oppfylle oppdraget, ifølge en ny rapport Nordlandsforskning har utført for Utdanningsforbundet. Intervjuer med ledere i PP-tjenester forteller at man ikke har nok folk til å være «tett på», utføre sakkyndighetsvurderinger og ivareta behovet for veiledning i barnehager og skoler. Etter at Statped er nedskalert, er det også stor enighet om at man ikke har nok folk til å overta oppgavene deres.

Det haster når et barn sliter. Samtidig tar det alltid tid å kartlegge barnets behov. I Vesterålen har man vent seg til at det tar noen måneder, og inntil et halvt år. Nå kan det altså bli enda lenger.

Da er det en fattig trøst for barnet og foreldrene at PPD bruker ressurser for å oppfylle statlige pålegg. Det er det enkelte barnet som trenger hjelp.

Det påhviler ledelsen for den lokale tjenesten alltid å sørge for at ventetida er kortest mulig, samtidig som utredningsarbeidet er faglig forsvarlig. Her sitter også et styre med ansvar for å vurdere om tjenesten er effektiv nok, og om den kan forbedres. Det er en oppgave å ta på største alvor.

Man må forvente at styret også vurderer balansen mellom ressursene som brukes på omstillingsarbeid opp mot ressursene som brukes på selve hovedoppgaven – det enkelte barnet som trenger hjelp. Et tapt skoleår er vanskelig å erstatte.