Hver dag kjenner tungtransportsjåfører, bussjåfører og passasjerer og privatbilister fylkesvei 82 mellom Sortland og Andøya på kroppen. Det nedbrutte veilegemet, svingene, og den manglende bredden er ei belastning for næringsliv og folk flest. Den skaper unødig avstand mellom Andøy og omverdenen, til skade for både bolyst og utvikling.

Nordland fylkeskommune, som eier veien, har planlagt opprusting gjennom lang tid. Strekningen mellom Kvalsaukbrua og Maurnes har fått ny standard, og det er lagt store ressurser i å regulere delstrekningene videre mot Risøyhamn. Det har vært meningen at de neste strekningene skulle følge på etter at den første ble oppgradert. Det er ikke lenger siden enn juni at fylkestinget vedtok en regional transportplan der veien var prioritert.

Onsdag la fylkesrådet i Nordland fram sitt forslag til økonomiplan for de neste fire årene. Her finnes ingen penger til å følge opp dette punktet i planen fylkestinget vedtok. Begrunnelsen er økte priser og lavere inntekter.

Skuffelsen er stor blant brukere av veien, som allerede har ventet lenge og hadde god grunn til å regne med at de neste strekningene skulle komme.

Kravet om bedre vei er berettiget. Det veit alle som har kjørt der. Man kommer ikke utenom. Veilegemet er knust, og det er grenser for hvor lenge det er mulig å holde det gående uten å ta stilling til ei større investering.

Andøy er inne i ei positiv utvikling og er i ferd med å snu nedturen etter vedtaket om å legge ned Andøya flystasjon. Kanskje er det å ta gode nyheter på forskudd, men det er fristende å gripe ei økning på fem innbyggere det siste kvartalet som et tidlig glimt av sol. Andøya Space, Andfjord Salmon, drone-utdanning, planene om opplevelsessenteret The Whale, og flere andre etableringer og nysatsinger i kjølvannet skaper optimisme.

Felles for mange av satsingene er avhengigheten av trygg og pålitelig kommunikasjon og transport. Strekningen mellom Maurnes og Risøyhamn er sterkt representert på statistikken over trafikkuhell. Den er en hemsko for utvikling, og den er en fare for trafikksikkerheten.

Det er lett å forstå at dette prosjektet må veies opp mot andre, særlig i ei tid der kostnadene drives i været. Likevel nærmer fylkesvei 82 seg ei grense for hvor lenge det er forsvarlig å vente. Flikking, lapping og mindre vedlikehold er ikke lenger ei løsning. Veien må rustes opp, og den har ventet lenge nok.

Det vil være naturlig å vurdere måter å gjøre opprustinga rimeligere og mer effektivt. Men man kommer ikke utenom at det må gjøres en stor jobb, veldig snart.

Andøy er en kommune med framtida for seg. Men veien som er Andøys livslinje, er ikke en vei for framtida. Fire år uten å gjøre noe, er altfor lenge.