Dette er en oppvåkning som kommer sent, men godt. Kraftsamling har vært mantraet for forsvarsplanlegging siden slutten av 1990-tallet.

Begrepet ble den politiske motivasjonen for å revitalisere Evenes flystasjon. Langtidsplanen for Forsvaret av 2016 ble det politiske dokumentet som avviklet de nasjonale maritime patruljeflyene (P3-C Orion og 333 skvadronen) og dermed gjorde Andøya flystasjon overflødig. Regjeringen valgte i etterkant å reetablere denne kapasiteten på Evenes flystasjon med nye patruljefly, uten en KVU-prosess. På grunn av dette ble ikke Stortinget informert om viktige forsvarsstrategiske konsekvenser som allierte forsterkninger og behov for spredning under høyintensive operasjoner. Styringspartiene Høyre og Arbeiderpartiet virket heller ikke særlig interessert i slik kunnskap.

Generalmajor Folland uttalte i NRK at russiske missiler utgjør en trussel mot norske flybaser og at det er behov for et spredningskonsept for å redusere denne trusselen. Dette er helt riktig. Imidlertid er dette ikke noe nytt. Våre nærmeste allierte har uttalt dette i mange år! General John Hyten, sjef U.S Strategic Command, uttalte i april 2017 at NATO ikke kan forsvare seg mot de nye russiske missilene. En rekke rapporter fra militære tenke tanker, som for eksempel RAND, konkluderer det samme og anbefaler NATO å gå tilbake til spredningsprisnippet.

Annerkjennelsen av spredningskonseptet fra sjef Luft er positiv, og må føre til et operativt paradigmeskifte for Luftforsvaret. «NATO i nord», understøttet fra Evenes flystasjon, er ikke bærekraftig i dagens trusselbilde. Regjeringens egen kvalitetssikringsrapport (KS1) for etablering av MPA på Evenes flystasjon slår fast at mangel på lokal spredning på Evenes utgjør en betydelig risiko for personell og utstyr. Hvordan skal Luftforsvaret redusere denne trusselen?

Den eneste formen for luftvern det norske forsvaret i realiteten besitter er passiv beskyttelse. Mot de nyeste russiske missilene gir en jordvoll mer beskyttelse enn det norske luftvernsystemet NASAMS. Av en eller annen grunn har stortingsflertallet nærmest vært hjernevasket med urealistiske begreper som «luftvernparaply». Representanter fra særlig Høyre og Arbeiderpartiet var overbevist om at en base mellom fjell, beskyttet av en «paraply», ville være trygg og stå imot angrep. Begrepet var sterkt misvisende og ingen i Forsvaret forsøkte å avlive denne myten. Mens General Hyten forklarte operative realiteter i en amerikansk høring var det norske Forsvarsdepartementet opptatt med å være det primære propagandamiddelet for falske nyheter. Vet de hva troverdighet betyr?

Generalmajor Folland er i denne sammenheng en befrielse å lytte til; endelig en offiser som er opptatt av faktiske forhold og ikke politisk spinn. Nå må media følge opp; hva betyr dette for basestrukturen, forsvarsplanlegging og driftskonsept?

Budskapet til sjef Luftforsvaret tilsier at særlig Andøya flystasjon må tildeles en viktig rolle i forsvaret av NATOs nordflanke. Flybasen på Andøya gir rikelig muligheter for lokal spredning med robust infrastruktur som vil kunne produsere flytimer selv med flere trefninger. Det samme kan en ikke si om Evenes flystasjon. En kompakt stasjon er simpelthen ikke laget for krig, men for et pent driftsregnskap.

Politisk ledelse i Forsvarsdepartementet har nå en gyllen mulighet til å konkretisere fremtiden til Andøya flystasjon og tilføre denne flybasen den operative virksomheten som Forsvaret og NATO har behov for. Kritikken som KS1 førte i pennen angående dårlig spredningsmuligheter for MPA på Evenes må føre til at Andøya får en viktig MPA-rolle i fremtiden, noe som er i tråd med Senterpartiets politikk.