Enkelte omtaler oppdrettsnæringa som om den kun skulle ha passive eiere som velter seg i milliarder og som enten bor i utlandet eller er i ferd med å rømme dit for å slippe å betale skatt. Alle innvendinger mot innføring av grunnrenteskatt avfeies med at det kun handler om motvilje mot å yte et bidrag til fellesskapet.

Virkeligheten er en smule annerledes. Det vil jeg si litt om i det følgende.

Er det grunnrente i havbruk?

Grunnrente kan defineres som avkastning på kapital og arbeid som overstiger det som er normalt i andre næringer, og da basert på utnytting av en begrensa naturressurs.

Det kan reises spørsmål om det opptjenes noen grunnrente i havbruk som kan være gjenstand for beskatning. Her er det uenighet mellom fagøkonomer.

Trond Bjørndal er professor ved Samfunns- og næringslivsforskning (SNF) med spesialisering innen fiskeri og havbruk. Han har nylig skrevet to artikler om temaet – i avisa Dag og Tid 21. oktober og i Klassekampen 16. november. Han argumenterer for at det ikke er noen grunnrente i havbruk. Etter hans oppfatning er det tale om ei reguleringsrente. I artikkelen i Dag og Tid formulerte han det slik:

«Det er reguleringane av løyve og tillaten biomasse som er avgjerande for produksjonen, og ikkje naturen i form av avgrensa tilgang på lokalitetar. Dermed er det eventuelt tale om ei reguleringsrente heller enn ei ressursrente.»

Samme argumentasjon vil man finne i rapporten Grunnrenteskatt i havbruk – Et kunnskapsgrunnlag (Bård Misund m.fl.) som ble publisert den 19. mars 2020. Det framgår av rapporten at det i forskningslitteraturen ikke er etablert som noen sannhet at det er en grunnrente i lakseoppdrett. Det vises til at det kan være fleire årsaker til den høge avkastninga innen oppdrett de siste åra, herunder de offentlige reguleringene.

Havbruksskatteutvalget (NOU 2019:18) la også til grunn at myndighetenes regulering ga grunnlag for ei reguleringsrente innen oppdrett. Men utvalget valgte å definere også denne reguleringsrenta som ei grunnrente.

Særskatt eller grunnrenteskatt?

Noen vil sikkert innvende at dette kan da ikke ha noen betydning. At det er nok å konstatere at lakseoppdrett har hatt ekstraordinær høg avkastning. Og at det er uten betydning hva som er årsaken til denne avkastninga.

Det er jeg uenig i. Hvor det ikke er selve bruken av en begrensa naturressurs som er hovedkilden til den høge avkastninga, har man ingen grunnrente. Og dermed heller ingen grunnrenteskatt. Det handler da om en særskatt på oppdrett.

En slik særskatt er det mulig å være tilhenger av. Og det er gode argumenter for å ha en slik skatt. Men det er også fullt mulig å kunne argumentere mot en slik særskatt uten å bli beskyldt for å ha aversjon mot å bidra økonomisk til fellesskapet.

Små og store oppdrettere

Både regjeringa og mange av tilhengerne av å innføre grunnrenteskatt argumenterer som om denne skatten bare vil ramme de store oppdrettsselskapene.

Dette er feil. Grunnrenteskatten vil ramme langt fleire enn de store oppdrettsselskapene. Som store selskap har man tidligere regna oppdrettere med 20 eller fleire konsesjoner. Med et bunnfradrag på mellom 4.000 og 5.000 tonn, som regjeringa har foreslått, vil et stort antall av de mindre selskapene også måtte betale grunnrenteskatt. Dette er selskaper hvor det er langt imellom milliardærene.

Lokalt eierskap

Ei anna myte er at de lokalt eide oppdrettsselskapene vil gå fri for grunnrenteskatt. Og at det er bare er selskaper med stort innslag av utenlandske eiere eller norske skatteflyktninger som vil få mindre utbytte ved innføring av denne skatten.

Et stort antall selskaper med kun lokale eiere vil bli ramma. Dette gjelder selskaper hvor eierne også sjøl deltar aktivt i driften – produksjon så vel som administrasjon. Eksempelvis selskapet Salaks i Salangen. Et selskap som er en hjørnesteinsbedrift i kommunen. Det er faktisk ikke uten grunn at kommunens Senterpartiordfører er en av dem som har engasjert seg sterkt imot forslaget fra egen regjering.

Hva er overskuddet i næringa brukt til?

Mange av dem som skjeller ut oppdrettsnæringa for skattevegring, argumenterer som om alternativet til at staten forsyner seg av en større del av verdiskapinga gjennom grunnrenteskatt, er at disse verdiene forsvinner i form av større utbytte til eierne.

Så enkelt er det ikke. For i stor utstrekning blir overskuddet reinvestert i selskapet. I selskaper med lokale eiere skjer dette i særlig stor grad. Det er ikke slik at disse lokale eierne bader i et privat luksusforbruk. Det har de verken interesse, tid eller ønske om å gjøre. Tida bruker de til å jobbe for selskapet og for de lokalsamfunn hvor de bor og virker. Har de penger til overs etter å ha gjort nødvendige investeringer i eget selskap, så blir de gjerne brukt til andre prosjekter i lokalsamfunnet.

Mange lokalsamfunn har erfart at «han stat» ikke er en bedre forvalter av penger enn et lokalt eid havbruksselskap. De har erfart at de får lite tilbake av den lokale verdiskapinga hvis staten først forsyner seg grådig og deretter skal fordele ut midlene. De har kort og godt erfart at nærhet er en fordel. At lokale eiere legger meir igjen i lokalsamfunnet enn det staten evner å gjøre.

Penger til Oslo eller til havbrukskommunene

Det har hittil vært et mål at kommunene med oppdrettslokaliteter skulle få meir igjen av verdiskapinga innen oppdrett enn kommuner uten havbruk. Med innføring av grunnrenteskatten vil vertskommunene bli sittende igjen med en betydelig mindre andel av den del av verdiskapinga som det offentlige tar inn i form av skatt fra havbruksnæringa.

Det vil dermed bli ei stor overføring av verdier fra distriktskommuner langs kysten og til Oslo og andre storkommuner uten havbruk.

Dette er en viktig årsak til at det er så sterk tverrpolitisk motstand mot regjeringas forslag i havbrukskommuner over heile landet.

Grunnrenteskatten kommer

Det blir nok innført grunnrenteskatt. Men det er å håpe at regjeringa lytter både til havbrukskommunene og oppdrettsselskapene. Og ikke faller for fristelsen til bare å låne øret til hovedstadsmedia og en del politikere som har fått det for seg at det nå handler om å slå tilbake en grunnlaus PR-kampanje iscenesatt av et fåtall milliardærer som hater å betale skatt.

For det er fullt mulig å gjøre endringer i regjeringas forslag slik at noen av de mest negative virkningene kan unngås. Og hvis regjeringa kjenner si besøkelsestid, utsetter man gjennomføringa til neste år.

For landet er ikke i en så prekær økonomisk situasjon at man trenger å la hastverk bli et lastverk. Det kan i den forbindelse være grunn til å minne om at statsbudsjettets samla inntekt for neste år er 2.875 milliarder kroner. Grunnrenteskatten er beregna å ville innbringe mellom 3,6 og 3,8 milliarder. Det handler således bare om en promille.