I et langt, langt nybygg på Hokland åtte kilometer fra Melbu går 53 melkekyr akkurat nå. I tillegg kommer okser, kalver og ungdyr. Med smått og stort kan fjøsen romme nesten 160 dyr. Finn Hokland og sønnen på gården, Einar, har enda litt å gå på før det er fullt.

Vi skal ta vare på velværet

Finn Hokland

 

Og det føles langtfra fullt i lausdriftfjøsen. Kyrne ligger og slapper av, spiser, eller går og rusler fritt – mingler kanskje litt med venninnene i den 1.600 kvadratmeter store fjøsen, hvis de ikke oppsøker kløbørsten som snurrer lik en bilvaskekost.

– Der kan de bli stående og bare flytte seg slik at de blir klødd hele veien rundt, kanskje til noen kommer og dytter dem vekk. Litt bølling kan det jo være, men det er det jo i skolegården også, sier Finn Hokland.

– Vi skal ta vare på velværet, legger han til.

Her gjør de akkurat hva de vil hele tida

Finn Hokland

 

– Vi mennesker ønsker jo en viss komfort. Selv om det er stort her, kan vi legge til rette for komfort for dyrene også, både god dyrehelse og trivsel. Her gjør de akkurat hva de vil hele tida, smiler senior på gården.

Dyrene dilter gjerne etter ham i fjøsen, som om de var hunder.

– Begynner jeg å klø på ei ku, kommer det fort ei annen etter. Det er mange personligheter, og det ser man godt i en lausdriftfjøs. Vi kommer veldig nær dyrene og får bedre tid til å henge i lag med dem på denne måten, sier han.

 

Melkeroboten har tatt landbruksteknologien og dyrevelferden et langt skritt videre. Kua velger selv når den føler for å melkes og finner veien selv. Hver spene vaskes, og melkeroboten veit hvordan den skal treffe med spenekoppen, for det er programmert inn for hver enkelt ku i fjøsen. De blir gjenkjent på øremerket.

Den får godteri, og den får lettet på trykket

Finn Hokland

 

Samtidig som kua melkes, får den en god liten dose kraftfôr.

– Da har den to grunner til å gå hit: Den får godteri, og den får lettet på trykket, smiler Finn Hokland.

Detaljer om hver ku

Omtrent 80 prosent av driftstida til melkeroboten er den travelt opptatt med å melke kyrne som kommer tuslende av seg selv. Døgnet rundt. Resten av tida er reingjøringstid.

Gjennomsnittskua er innom og lar seg melke 3,3 ganger i døgnet. De har en sperre på minst seks timer mellom hver gang de får lov å slippe til. Det styrer også melkeroboten, som kjenner dem igjen.

– Noen kyr er så gode at det bare er noen minutter over seks timer mellom hver gang de kommer, sier han.

Selvsagt har de oversikt over antall liter på hver enkelt spene på hver enkelt ku.

Det er så mye informasjon at vi må bare filtrere ut det vi har bruk for.

Einar Hokland

 

– Det er så mye informasjon at vi må bare filtrere ut det vi har bruk for, humrer neste generasjon, Einar Hokland. Og informasjonen får de på telefonen også. Om de ikke skulle være heime, kan de likevel følge med på om ei ku sparker av seg melkekoppen, eller kanskje ikke dukker opp til melking.

Følger ekstra med

Tre av de sju melkebrukene på Hadseløya har melkerobot – og alle tre ligger innenfor ei strekning av ei halv mil. Men det er ikke først og fremst naboeffekten som inspirerer investeringene. Det er hensynet til moderne gårdsdrift.

Gjødselen tar en egen skraperobot seg av. Den fungerer etter samme prinsipp som robotgrasklippere og støvsugere. I andre deler av fjøsen sparker kyrne selv etterlatenskapene ned gjennom gulvet.

Og selvsagt er også fôringen automatisert med en robot som tar grovarbeidet.

 

Det er lyst og stille i det kjempestore rommet. Når dyrene ikke burer eller rauter, betyr det at de har det ganske kjekt.

I et eget område for seg selv nærmest kontoret, der Finn og Einar kan følge dem gjennom store vindu, går dyr som trenger litt ekstra oppsyn, kanskje fordi de har vondt i en fot eller skal insemineres.

– Det kalles fokusområde. Her har vi samlet dem vi skal følge ekstra med og har dem på nært hold, så vi slipper å leite i flokken etter dem. De får kraftfôr og melking i roboten som de andre, men styres tilbake hit av porter og sluser, forklarer Finn Hokland.

 

Prinsippet er ganske nytt. Nyfjøsen til Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, som sto ferdig i fjor, er også bygd med et eget fokusområde.

– Det er en tanke bak alt. Det som ligger i bunnen er jo hvordan du vil ha det. Utgangspunktet var kravene fra Mattilsynet, og så hadde vi noen ideer om hvordan ting skulle være, sier bonden.

Oppgavene blir ikke helt borte, de blir bare annerledes.

Finn Hokland

 

Slik blir ikke fjøsarbeidet som før. Bonden trenger ikke stå opp i otta for å ta melking og fôring. Reingjøring av møkker består i hovedsak av å ta de rukene som ved et uhell har havnet i en bås. Og så må det fylles opp i fôrmikseren og gjøres reint på andre hold, som i drikkekarene.

 

– Melkeroboten må selvsagt også holdes rein. Så oppgavene blir ikke helt borte, de blir bare annerledes. Men arbeidet består mer i å følge med enn å gjøre alt selv. Det går noen timer i fjøsen både på morgenen og seinere på dagen også på denne måten. Og hos kalvene er ikke alt så automatisert, så der må det gjøres reint manuelt, legger han til.

Men det er bare bra, for det går hand i hand med andre nødvendigheter, som å sosialisere dem og sørge for at de får melk.

 

– Slik er det. Når antallet dyr blir stort, kan du greie økonomien i å ha en automatisert fjøs. Men på den andre sida må du nesten ha mange dyr dersom du skal automatisere. Melkeroboten koster det samme enten du har to eller 70 kyr å melke. Kostnadene er avgjørende for størrelsen, understreker Finn Hokland.

Melkeroboten koster det samme enten du har to eller 70 kyr å melke.

Finn Hokland

 

Det er i underkant av to år siden de bestemte seg for å bygge nytt. Det var avgjørende at sønnen og samboeren Tanja kunne tenke seg å slå seg ned og drive videre.

Men Einar ønsket ikke å være delt mellom gården og annet arbeid, så da måtte det gjøres noe. De lurte ennå på om det skulle bli melkebruk eller slaktefé da Finn var i Bodø i annet ærend og stakk oppom kontoret til Innovasjon Norge.

En halvtime seinere, da jeg gikk ut, var jeg sikker,

Finn Hokland

 

– Vi var jo ikke helt fornøyd med hvordan vi hadde det. Da jeg gikk inn, var jeg ikke sikker på om vi skulle bygge melkefjøs, men en halvtime seinere, da jeg gikk ut, var jeg sikker, på å bygge for melkekyr. Prosjektet har fått svært positiv behandling hos Innovasjon Norge, forteller han.

Et år med melk

Men han hadde ikke melkekvote. Så underveis kjøpte han melkekvote og helt ny besetning, og startet ved nyttår i fjor i leid fjøs på Steira i Sortland.

– Nå har vi vært melkeprodusenter i ett år og 20 dager, humret han før helga.

Det er ennå ikke et år siden de begynte å grave på tomta, og i oktober flyttet dyr og folk inn.

Vi har bygd litt dyrere, men det får vi igjen på sikt

Finn Hokland

 

Fjøsveggene er bygd i betong, men taket er 15 centimeter tykt massivt tre, med drivhusluker oppunder mønet. Lukene åpnes og lukkes, styrt av innendørs temperatur og luftfuktighet, og en utvendig værstasjon. Når hver ku er en vandrende varmeovn på 200 Watt, trengs ikke noen annen oppvarming.

– Og vi har kun naturlig ventilasjon. Det eneste er fire små elektromotorer som kjører taklukene etter behov. Det er ikke så verst energieffektivt og miljøvennlig, synes bonden.

Treverket i taket har flere gode egenskaper:

– Det gir en annen klang og et annet lydbilde enn metall. Det er svalt om sommeren og holder temperaturen om vinteren, uten at vi får problemer med kondens, sier han.

Konsentrere seg om innholdet

Materialene er også valgt for å gi lite arbeid med vedlikehold. Da kan de heller konsentrere seg om det som skjer inni fjøsen, som Finn sier.

– Vi har bygd litt dyrere, men det får vi igjen på sikt, mener han.

– Prisen ble det den ble, sier Finn Hokland. Men han røper så mye som at med bygg, utstyr, melkekvote og ny besetning har investeringen rundet 20 millioner kroner.

Vi har tenkt at det skal være mulig å se produksjonen uten å få fjøslukt.

Finn Hokland

 

Oppe på fjøsloftet i den ene enden av bygget, kan bonde og gjester sitte i en salong eller rundt et møtebord og se ned på dyrene fra store panoramavinduer som går helt ned til gulvet. Herfra er det utsikt til fôrmikseren, kalver og ungdyr, melkekyr – og melkerommet, som fra galleriet i kjerka.

De ser for seg å kunne ta imot barnehager og skoleklasser her, og dessuten være vertskap for møter av annet slag. Denne uka har en leverandør hatt et seminar for kunder her, og landbrukstjenesten har også booket seg inn. I dag er det også høye krav til hygiene og smittevern, så det er ikke så lettvint å ta folk inni fjøsen uten videre.

– Vi har tenkt at det skal være mulig å se produksjonen uten å få fjøslukt, og at unger skal kunne få en ok opplevelse ved å komme hit. Som bønder må vi være ambassadører for det vi holder på med, sier Finn Hokland.

Hvis man er som den gjennomsnittlige norske bonden – 54 år – og ikke har noen som skal overta gården, må man ha veldig god lyst

Finn Hokland

 

– Investeringer i landbruk har mange sider. Jeg skjønner godt dem som synes det er greit med båsfjøs og drift på tradisjonelt vis. Kravet er at alle fjøs skal ha lausdrift i 2024. Da må det investeres. Og hvis man er som den gjennomsnittlige norske bonden – 54 år – og ikke har noen som skal overta gården, må du ha veldig god lyst, legger han til.

På Hokland er saken klar. Einar ønsker å drive gården, slik minst fem generasjoner har gjort før ham. Finn begynte å drive gården i 1997, og nå, nesten 20 år etter, faser neste generasjon altså inn.

Neste og neste generasjon

Einar har siktet seg inn mot gårdsdrift lenge, med utdanning fra Kleiva og flere år hos Wold samdrift på Hemmestad i Kvæfjord siden. Til høsten er det planen at han og Tanja – og yngste generasjon – Are på snaut tre måneder – flytter inn i nytt hus. Are er for øvrig oppkalt etter Elisabeths far, som hadde melkeproduksjon på gården til 1991.

Einar har all drifta på dagtid, mens Finn tar det som skal gjøres på ettermiddagen, når dagens arbeid i Hadsel Bygg og Vedlikehold er over. Og så har de annenhver helg. De driver med sau også og regner med å fortsette med det ved siden av melkekyrne framover. Der skjer drifta på mer tradisjonelt vis.

Kyrne er fargeblinde.

Finn Hokland

 

– Det er en livsstil. Du må ønske å gjøre dette. Kyrne er fargeblinde. De ser ikke de røde dagene i kalenderen. De skal ha fôr og melkes enten det er julaften eller langfredag. Du må bare innfinne deg med det, understreker Finn Hokland.