De to jentene har nemlig vokst opp med fisk. For pappa Bjørn Skagen har hatt et langt yrkesliv som fisker allerede, med over førti år i bransjen.

– Fra jeg var seks til fjorten år skar jeg torsketunger nede på kaia, sier Sisilie.

På vinterfiske alene

Vi møter Sisilie og Mathilde ombord på båten «Karl Vilmar», som faren til daglig drifter.

– Vi tenker å dra ut på vinterfiske alene nå til vinteren uten han, om alt går som det skal. Pappa er jo veldig redd for oss, da. Det er læring etter harde kår, for å sette det på spissen.

Vi kommer nok ikke til å dra på noen langtur, men rett utenfor her blir vi nok å dra, jeg og Mathilde.

– Hvilke holdninger er det i fiskermiljøet til at to unge jenter skal satse?

– Bare positive, sier de i kor – og fortsetter:

– Noen lurer jo selvsagt på hvordan det her skal gå, men de fleste synes det er artig. De synes det er artig å se at pappa kommer med døtrene sine på kaia. De fleste spøker og spør hvordan vi jenter ordner kveithall.

Klar for å dyrke fiskeinteressen

Sisilie har fått tre barn de siste fem åra, og måtte legge fra seg fiskerinteressen litt. Nå vil hun ta den opp igjen – og hun tok sikkerhetskurset tidligere i høst. Hun er utdanna helsefagarbeider med stilling i kommunen. Da har hun noe å falle tilbake på dersom fiskelykken skulle utebli.

– Pappa begynner å dra på årene, så jeg fant ut at jeg måtte utnytte sjansen til å lære av ham, nå som jeg enda er ung.

– Hvordan er fiskemiljøet?

– Det er gøy og et artig miljø å være i. En tjener greit, det er hard jobbing, men det gjør meg ikke noe. Vi tjener selvsagt mest på vinteren, men må gjøre samme arbeidet om sommeren for mindre fortjeneste.

Satser i ung alder

Mathilde gikk første året på videregående teknisk og industriell produksjon på Andenes, og andre året maritime fag i Lofoten på Gravdal, noe som vil si at hun nå er sertifisert som maskinmann. Mathilde har også lyst på egen båt, men er tålmodig, og sier at det må bli etter hvert.

– Du er jo ikke mer enn 18 år, hva tenker du om det å satse på fiskeryrket så tidlig?

– En må jo bare satse når en kan. Familie og venner sier at jeg bare må kjøre på, og det er det jeg har tenkt å gjøre, sier Mathilde.

Ka i svart´n e det dåkker hold på me?

Sisilie og Mathilde har vært med mannskapet på Karl Wilmar en del ganger, og har der sluppet unna oppgaver som har vært tunge. På båt med bare pappa må de nå gjøre de oppgavene de tidligere har sluppet unna.

– Pappa er ganske bark og forventer mye av oss. Vi får kjeft, akkurat som andre. At det går for seint, at vi må skynde oss. Vi kan få spørsmål om «ka i svart´n e det vi hold på me?»

– Noen ganger når vi er helt utslitt, nesten ikke har tjent noe og noe på båten kanskje har blitt ødelagt, hender det vi tenker «dette er ikke gøy, skal vi fortsette?» Men de tankene blir raskt avfeid. Det hjelper ikke å sture. Det skal litt mindre til før vi får kjeft av pappa. Han er en kjeftsmelle, men når vi sier at «nok er nok», så får vi ta oss en pause.

Lærling i Fiske og fangst

Sisilie ønsker på sikt å drifte alene og snakker om å styre båten, om bytting fra garn til juksemaskin og om investeringer som må gjøres.

– Jeg har nylig meldt meg opp som lærling i faget Fiske og fangst, med et håp om å få rekrutteringskvote etter hvert.

Bjørn Willy Hansen, konsulent på opplæringskontoret i Nordre-Nordland, hjalp Sisilie med å sende inn søknadspapirer.

– Han hadde ordnet alt klart, så det var bare for meg å signere.

Selv sier Bjørn Willy at han synes det er fantastisk artig at jenter søker fiskeryrket.

Sisilie skal ha sin læretid på tre år om bord i båtene Karl Vilmar og Braken. Mentor og faglig leder vil være hennes far Bjørn Skagen.

– Fiskeridirektoratet har nylig gitt rekrutteringskvote til Tord Steinar Jensen (29) på 3,5 millioner kroner. Er det noe dere tenker å søke på etter hvert?

– Ja, det skal jeg søke på, kommer det raskt fra Sisilie, men hun understreker at hun må gjøre ferdig fiske og fangst-utdanninga først, som er et krav.

Blå fra knærne og ned

– Hva slags egenskaper må en ha for å overleve på havet, som fiskere?

– Som sagt må en være ganske tøff. Det blir kaldt, dårlig vær, og en må tåle å slå seg litt.

Sisilie forteller at hun er blå fra knærne og ned og rundt hofta og magen. De har tunge løft og det er vanlig for dem å løfte over 60 kilo. Det kjente Mathilde godt da hun var på blåkveitefiske i mai og august.

– Sjøbein og styrke er to nøkkelord, samt at en må ha mye stå på-vilje. Når torskesesongen begynner blir det «bra ondt i fengran» på slutten av dagen, etter 10-12 timer på arbeid. Vi kan løfte 10.000 kilo på en dag, sier Sisilie.

Krangling av og til

– Med så lange arbeidsdager der en jobber tett oppå hverandre og i tillegg er søstre, hvordan fungerer det?

– Det blir jo litt krangling, av og til, sier lillesøster Mathilde.

– Hvis hun prøver å bestemme over meg eller noe sånt, blir jeg sint. Men ellers går det jo ganske greit.

Sisilie kommer med tilsvar:

– Jeg er en ledertype. Hvis jeg skjønner noe, og andre ikke skjønner det, vil jeg gjerne vise hvordan det gjøres, men det er ikke alltid det blir tatt like godt i mot, smiler Sisilie.

Monica Amsen som forbilde

– Hvorfor er det så få jenter som blir fiskere?

– Det er tungt arbeid og du blir ikke mindre belastet selv om du er jente, sier jentene.

– Det kan være vanskelig hvis en har barn. Jeg har heldigvis en samboer som tar ekstra ansvar for de når jeg er borte. Han tillater meg å gjøre det jeg har lyst til og støtter valget mitt. Hadde det vært mer tilrettelagt for kvinner med familievennlige tiltak, så tror jeg nok flere ville turt å satse. Vi ser likevel at det blir flere og flere jenter i fiskeryrket, og det er fint, sier Sisilie.

Monica Amsen, «Fiskerinnen», har tidligere arbeidet på Karl Vilmar og jentene kjenner godt til henne.

– Hun gjør det ganske bra, og er et forbilde for oss.

– Jenter blir ikke prioritert

– Hvorfor bør flere jenter bli fiskere?

– Det er godt for miljøet om bord, sier jentene, men vil ikke helt slippe taket i spørsmålet om hvorfor det er så få jenter som blir fiskere:

– Det er vanskelig å få denne rekrutteringskvota. I år var det 99 søkere og 15 som fikk. Det står at jenter oppfordres til å søke, men de blir likevel ikke prioritert. De legger første ledd i forskriften til grunn, og den handler om fartstid, at en må ha egen båt og ha fisket for over 200.000 kroner. Først etter at alt dette er tilfredsstilt, blir jenter prioritert.

– Synes dere at det er urettferdig med tanke på at det er så få jenter i bransjen?

– Kommunen kunne ha bydd oss noe ekstra, for eksempel lån til å kjøpe kvoter.

– Noen sier at vi er født med «gullhår i ræva». Det er sant at vi har vært heldige siden pappa har vært villig til å investere i oss, men vi må jobbe akkurat like mye og like hardt som alle andre. Vi er likestilt med resten av mannskapet, sier de tydelig.

Må ha et øye for økonomi

Mange tusen kilo fisk over ripa hver dag gir store beløp i kassa, men krever også at en har et øye for økonomi og kontroll på inntekter og utgifter.

– Jeg styrer pappas økonomi, for jeg er «hodet» i familien, smiler Sisilie lurt.

Hun kjører ut forskudd, betaler regninger og holder kontroll.

– Hvis jeg ikke hadde hatt god peiling på økonomi, tror jeg ikke at jeg hadde turt å satse så høyt.

Det skjer at «teng går tell hælvette».

– Har dere hatt noen episoder på havet som har skremt dere?

– Joda, det skjer jo at ting går «tell hælvette» eller ikke som planlagt.

Jentene snakker om at garnene kan komme opp dobbelt eller at noen andre har satt bruket sitt over deres.

– Det verste er hvis båten velter rundt. Det har hendt at Redningsskøyta ikke har vært her i perioder, og da er det jo ekstra skummelt om noe sånt skulle skje.

Likevel er det ingenting som synes å skremme jentene bort fra yrket. De sier at de heller er føre-var og tar fri dersom det er skikkelig dårlig vær på havet.

– Vi ofrer ikke livet for å tjene penger, dét er det ikke verdt.

– Når det kommer fisk, glemmer vi alt annet

Om under to måneder begynner vinterfiske, og det er noe jentene gleder seg mye til.

– Det tror vi blir knall! Vi tjener godt på vinterfisket, og det er det som blir hovedinntekten for året. Vi har både Karl Vilmar og Braken å fiske ut fra, og på førstnevnte er det 110 tonn skrei og på sistnevnte er det 22 tonn skrei.

– Vi har det artigst når det kommer mye fisk. Da glemmer vi alt annet. Og det blir god stemning på båten. Vi blir i bedre humør og får litt mer motivasjon til å jobbe og å stå på litt ekstra, avslutter jentene.