Høyres leder Erna Solberg er kommet i en vanskelig situasjon etter at hennes ektemann har drevet utstrakt aksjehandling med betydelige gevinster gjennom hennes tid som statsminister. Blant transaksjonene er kjøp av Hydro-aksjer bare to dager før regjeringa offentliggjorde nyheter som sendte kursen til værs. Det reiser store spørsmål knyttet til hennes habilitet og hans mulige innside-kunnskap. Historien viser også at det tok to uker fra hun ble bedt om å legge fram ei liste over ektemannens aksjehandel til den faktisk kom – etter valget sist uke.

Tidlig i sommer måtte Ola Borten Moe gå av som statsråd for forskning og høyere utdanning etter å ha brutt habilitetsreglene da han etter å ha kjøpt aksjer for flere hundre tusen kroner i Kongsberg-gruppen og Nammo, deltok på regjeringsmøter som behandlet de samme selskapene.

Siden har vi sett Anniken Huitfeldt og Erna Solbergs ektefeller, som har hatt muligheten til å berike seg på måter som har reist stadig nye spørsmål ved hva de har sittet på av innside-informasjon, hva slags habilitetssituasjoner som har oppstått, og hva som er gjort for å hindre eller trenere åpenhet.

Vi skal heller ikke glemme Bjørnar Moxnes' solbrille-eskapade på taxfree-butikken – og forsøkene på å skape andre bilder enn det som viste seg å være faktum.

Vi har bak oss flere år der folkevalgtes triksing med reiseregninger og pendlerleiligheter er blitt blottstilt. Det har verken vært vakkert eller oppmuntrende.

Politikerne våre er mennesker med feil og svakheter, slik vi alle er. Det er forståelig at de også svikter, slik vi alle gjør. Man kan kjenne medfølelse med både Erna Solberg og andre. Men det holder ikke langt hvis man ikke kan stole på deres integritet. De står i posisjoner der de har bedt om tillit og fått det. Det er det alene som har gitt dem mulighetene mange av dem har benyttet seg av. Verken de eller vi skal heller glemme at det også er de som vedtar landets lover, enten det handler om habilitet, innsidehandel, eller økonomiske goder. Lovene skal gjelde likt for alle.

Kanskje er det vanskelig å finne dyktige statsråd- og lederemner som har holdt sin sti rein på alle livets områder. Det viktige er å kunne være trygg på at de ikke misbruker sin posisjon og tillit. Det kan vi ikke leve med. Derfor blir det heller ikke naturlig at de kan bli sittende i sine tillitsverv når slike forhold kommer fram i lyset.

Styreformen vår, demokratiet, er bygd på tillit for å fungere. Hvis våre tillitsmenn- og kvinner ikke viser seg tilliten verdig, smuldrer det opp.

Hva får vi da?