For å kunne gi dispensasjon må fordelene ved å gi dispensasjon veie tyngre enn ulempene. Dette følger av plan- og bygningsloven. Det kommer klart fram i vurdering og vedtak fra bevilgende myndigheter. Før det fattes vedtak skal berørte parter uttale seg. Det være seg berørte naboer til det påtenkte anlegget, fiskere og andre næringsdrivende, de som vil ta vare på natur og miljø og andre organisasjoner. Regionale og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt skal få mulighet for å uttale seg.

Nylig omtalte Bladet Vesterålen en sak om søknad om dispensasjon. Formuleringene og begrunnelsen i søknaden er tydelig utformet for å oppnå gjennomslag for egen sak. Det framsettes påstander som er formulert i fine ord og vendinger for å underbygge alle fordelene og nedtone alle ulempene. Et par eksempler kan nevnes. F.eks påstanden om at «dispensasjonen vil ikke gi signifikante konsekvenser for helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet» og «teknisk endring i 100-metersbeltet er det tatt hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser». Usikkert om disse argumentene er dokumenterte og hva er realitetene bak?

Forhåpentligvis kommer argumenter og opplysninger fra fiskerne, Fiskarlaget, berørte naboer og miljøorganisasjoner til å bli lagt vekt på når beslutningen om dispensasjon skal tas. Og hva med støyforurensning og friluftlivets ferdselsårer?

Ofte framhver den som søker om dispensasjon at deres virksomhet gir arbeidsplasser og enorme ringvirkninger. Disse argumentene brukes for det de er verdt fra dem som søker om dispensasjon fra planer og bestemmelser. Er tapte arbeidsplasser tatt med i beregningen?

Begrepet arbeidsplass tolkes ofte ganske snevert. En utvidet tolkning kan være noen som driver sjarkfiske, har fiske som matauke for å spe på et tynt budsjett, driver fiske som helsefremmende tiltak, vil føre fiskeryrket videre til neste generasjon gjennom fritidsaktivitet og opplæring, lære barna hvordan skaffe seg mat og hvor maten kommer fra. Disse aktivitetene passer best å drive med i fjorder der det finnes fisker av mange slag – ikke langt til havs på en tråler eller i et oppdrettsanlegg nært land.

Det er også dukket opp noen nye stillinger i næringslivet. Disse har betegnelsen samfunnskontakt og myndighetskontakt og som ut fra stillingsbetegnelsen antas å være rettet direkte mot bevilgende myndigheter. Det er nærliggende å tro at dette er en mer akseptabel betegnelse på dem som har som oppgave å påvirke dem som tar beslutningen. Det er å håpe at kontakten er toveis.

Så er spørsmålet: Har et nabolag som av ulike grunner ikke ønsker et oppdrettsanlegg i sin nærhet råd til å ansette en myndighetskontakt som kan påvirke beslutningsmyndigheten?

Heldigvis er det fortsatt mulig å ytre sin mening både i skrift og tale.