I et kjøkken på Steilo sitter Rolf-André Fjordbakk med Magnus (10 måneder) på fanget. Kona Stina gir gutten grøt mens vi prater. Nå er det fire år siden de overtok Steilo gård etter å ha forpaktet den hos faren ei tid først.

Det er mange år siden de to møttes på videregående på Kleiva. Begge kom fra gård, og begge hadde drømmen om gårdsdrift.

På den andre sida av gårdsplassen står fjøsen fra 1972 med 24 melkekyr på bås, foruten kalver og ungdyr. Moderne og flott den gangen. Utslitt og umoderne nå.

– Du veit, 50 år med storfé sliter ut det meste, sier Rolf-André.

Krav til ombygging

Stortinget vedtok i 2004 at norsk melke- og storfeproduksjon skal skje i lausdriftsfjøs innen 2024. For seks år siden ble staten og Bondelaget enige i jordbruksforhandlingene om å utsette fristen til 2034.

– Men fra 2024 er jeg pliktig til å ha bygd ut sjukebinger og kalvebinger, forteller Rolf-André.

Med prisene i dag, blir det et tilbygg på tre - fire millioner kroner til en 50 år gammel fjøs. Og så må han bygge ny fjøs i neste omgang for å følge kravet om lausdrift. Han har fått beregnet prisen hos Fjøssystemer. Det må størrelse til for å kunne bygge. Det vil koste 16 millioner til. Da vil han ha plass til omtrent dobbelt så mange dyr.

En halv million i underskudd

Men økonomien kan ikke forsvare investeringer for mer enn 12,5 millioner. Da er Stinas sykepleierlønn regnet med, etter beregningen av driftsplan som Norsk landbruksrådgivning har gjort for dem.

Du veit, 50 år med storfé sliter ut det meste.

Rolf-André Fjordbakk

– Vi må investere for 16 millioner for å kunne drive. Da går vi med en halv million kroner i årlig underskudd. Enda har vi regnet nøkternt, uten plass til kjøttproduksjon, og med at jeg selv bruker gamle skinner til fôringslinjer, forklarer Rolf-André Fjordbakk.

– Når to mennesker ikke kan rå med det, er det jo ikke mulig å utvikle noe, mener han.

Akilleshælen

Melkebrukene som fremdeles har båsfjøs, har i snitt 18 kyr. Bondelaget har slått fast at det ikke er lett å få lønnsomhet i å bygge lausdriftfjøs uten å ha en plan for å øke produksjonen.

Det har Rolf-André Fjordbakk tatt på alvor. Han har brukt flere år og hundrevis av tusen kroner på å grøfte og forbedre jorda si så den skal produsere mer, leie jord og kjøpe et nabobruk.

– Det har vært akilleshælen vår. Vi har fått gjort en del, men vi henger ikke med når alt blir dyrere.

Nå veit han ikke hva han skal gjøre. Han har et år på seg til å innfri kravet om sjukebinge og kalvebinger.

– Hvis jeg gjør det, blir totalgjelda på gården så stor at jeg aldri får bygd ny fjøs, mener han.

Mens Rolf-André har planlagt og bygd opp grunnlaget, er alt blitt dyrere.

Forresten. Ikke alle priser har økt like mye. Han får litt under 4,50 kroner per liter for melka han selger. Faren hans fikk omtrent 4,00 kroner for 20 år siden.

– Tine skrudde ned prisen til oss da drivstoff og alt annet ble så dyrt. Det koster jo å kjøre til og fra meieriet i Harstad, forteller Rolf-André Fjordbakk.

Fire millioner på et år

Om han har fått kompensasjon for prisene? Jordbruksoppgjøret ga større økning enn på lenge.

– Men jeg veit ikke om vi kan kalle det kompensasjon. Det er ti år for seint, og enda for lite, mener han.

Han har tida på seg til 2024 for å finne ei løsning.

– Jeg må finne fire millioner kroner på et år. Ellers ser jeg ikke noen annen løsning enn å legge ned. Kanskje jeg kan søke dispensasjon fra kravene om nye binger siden jeg har planer om ny fjøs. Men jeg kommer bare til å jage etter prisutviklinga for et nybygg uten å komme nærmere, frykter han.

Til hvilken pris?

I dag bruker Rolf-André mer tid på kontoret enn på andre oppgaver. Søknader, innmeldinger, oppfølging av pålegg og stempler krever mye. Og Stina må prioritere jobben som sykepleier fordi gården ikke kan gi lønnsomt arbeid til begge.

De er ikke aleine. Nå regner paret på Steilo med at det blir færre gårder etter hvert som flere møter kravene.

– Mange forbereder seg på å legge ned, sier Stina.

– De ønsker det ikke, men til hvilken pris skal man drive? spør hun.

Over halvparten

Tor Erling Nilsen i Norsk Landbruksrådgivning opplever at mange bønder er i samme bås som Rolf-Andre Fjordbakk, med pålegg de ikke har råd til å etterkomme.

– Det er veldig trasig. Mange unge har veldig lyst, men med de forutsetningene som er nå, er det utrolig vanskelig å få det til å gå opp, sier han til Bladet Vesterålen.

Jeg kommer bare til å jage etter prisutviklinga for et nybygg uten å komme nærmere.

Rolf-André Fjordbakk

Han forteller at 57 prosent av melkebøndene i Nordland ennå har båsdrift i fjøsen. Over 270 bruk har altså fremdeles pålegget om lausdrift hengende over seg.

– Noen kaller seg avviklingsbønder og planlegger å legge ned drifta etter å ha holdt på til de selv blir pensjonister. Så har du de som har konkrete planer om å bygge om, og de som ikke veit hva de skal gjøre.

Må øke for å legge om

De klassiske melkebrukene i Nordland har rundt 20 årskyr og er nødt til å øke produksjonen for å kunne ha økonomi til ei omlegging av fjøsen.

– Det er en god del som har nedslitt utstyr og bygg. Hvis du er nødt til å øke produksjonen for å realisere et nybygg, må du også øke kvoten. Det krever også investeringer, og til sammen blir det så mye at man sliter med å få økonomien til å gå opp, oppsummerer Nilsen.

Økt støtte spist opp av prisene

Innovasjon Norge i Nordland har økt taket på investeringsstøtte fra to millioner kroner til 3,5. Men rådgiveren forklarer at det hjelper bøndene veldig lite:

– Byggekostnadene har eksplodert på kort tid. Beregningene jeg gjør viser at økningen i investeringsstøtte er spist opp av kostnadsøkningene. Man klarer ikke å realisere nødvendige utbygginger, forklarer han.

Det begynte med at tømmerprisene gikk i været etter etter et barkebilleutbrudd i Canada. Så skjøt prisene på betong og stål til himmels. Og blant driftsutgiftene er for eksempel prisen for kunstgjødsel nesten tredoblet på et par år.

– Men ser du på melkebondens omsetning, får han levere mindre melk etter koronapandemien tok slutt og grensene åpnet. Samtidig betaler han økt omsetningsavgift, mens prisen for melka er den samme. Det er liksom på alle bauger og kanter, oppsummerer han.

Ber om investeringspakke

Bondelaget mener at Stortinget må bevilge en flerårig investeringpakke øremerket ombygging til lausdriftsfjøs, og at pengene må være rettet inn mot små og mellomstore fjøs. Men foreløbig har de ikke fått gjennomslag for det.

Det er liksom på alle bauger og kanter.

Tor Erling Nilsen, Norsk landbruksrådgivning

Bjørn Gimming, leder i Norges bondelag, bekrefter at mange kjenner seg igjen i situasjonen til de unge bøndene på Steilo gård.

– Når alle kyr skal gå i lausdriftsfjøs innen 2034, krever det investeringer. De fleste mindre melkebrukene har ikke bygd om ennå, og NIBIO har tidligere beregnet investeringsbehovet til å ligge over 20 milliarder kroner.

Gimming er godt kjent med at mange melkebønder teller på knappene på grunn av økonomien.

– Det er alvorlig. Det handler om å beholde et landbruk over landet, og vi har vært tydelige på det store behovet for støtte til investeringer. Det er også viktig at inntekta til bonden øker, så man har grunnlag til å fortsette med å produsere melk, skriver han i ei melding til Bladet Vesterålen.

Sover ennå om nettene

Selv sier Rolf-André og Stina at de får sove om nettene, til tross for at de kjenner seg mellom barken og veden.

– Det er ikke vi som er verst stelt. Mange har bundet seg med store lån allerede, mener Stina Fjordbakk.

Når en bonde kommer med ei mulig utbygging til Tor Erling Nilsen i Norsk landbruksrådgivning, starter han med en driftsplan og vurderer om om den er realistisk nok til å beregne videre.

– Et prosjekt som Steilo gård er jo verd å bruke tid på. Vi gjør ei budsjettering, men må jo være trygg på beregningene når vi konkluderer. Da sitter vi til slutt enten et svar som sier at det ser fornuftig ut, at det er urealistisk – eller midt i mellom. Da er det viktig at driftsplanen er godt gjennomgått med bonden så man ser risikomomentene, og så velger mange å ta risikoen selv om det ser usikkert ut. Det har jo gått bra for mange, sier Nilsen til Bladet Vesterålen.

Risikerer bolig og eiendom

– Men det spesielle med gårdsdrift er at du har pant i hele boligen og din private eiendom. Du kan ikke velge en driftsform som sikrer deg privat. Da er det harde konsekvenser hvis det går galt, tilføyer rådgiveren.

Han ser også på arbeidstida som må legges inn i et prosjekt.

– Vi må jo vurdere om det er mulig å sette av penger til avløyser så bonden får et levelig liv. Mange klarer ikke det. Andre, som klarer det, får ikke tak i avløyser, fordi det ikke finnes avløysere, sier han.

Matproduksjonen

– Det klaffet dårlig for oss. Det ble ei knallhard investering da vi grøftet rett før krigen i Ukraina. Etterpå ble verden som den ble. Akkurat nå ser jeg ikke noen løsning. Det er vanskelig å ha tru på at landbruket skal få mye mer hjelp til å overleve når vi ser situasjonen i alle deler av samfunnet. Men skal vi legge ned den siste matproduksjonen vi har, når vi ser ekstremtørke og sviktende avlinger i Europa som den nye normalen? spør Rolf-André Fjordbakk.

Gleden ved å være gårdbruker blir spist opp av en dårlig økonomi som alltid ligger og gnager i bakhodet.

Rolf-André Fjordbakk

– Det er jo i utgangspunktet et fint yrke. Men gleden ved å være gårdbruker blir spist opp av en dårlig økonomi som alltid ligger og gnager i bakhodet, sier Rolf-André Fjordbakk.

– Det er ikke lett å sitte og se i krystallkula. Først ble det pandemi, og så ble det krig. De som sier de forutså alt, er nok etterpåkloke. Inntektsløftet i jordbruksavtalen har gått til å dekke ekstrakostnadene bøndene har fått. Egentlig står de på stedet hvil, slår Tor Erling Nilsen fast.

Ingen bønder under 60

– Så er spørsmålet hvor langt det er forsvarlig for bonden å kjøre for å drive jord, og hvordan man klarer seg når fagmiljøet blir borte. Det blir så få igjen at de når et smertepunkt. Vesterålen har hatt god rekruttering, men du skal ikke langt før du har områder det et ikke er noen bønder igjen under 60 år. Da ser du hva som kan bli framtida for flere, sier Tor Erling Nilsen.

– Hvor skal det ende?

– Det er vanskelig å si. Men hvis tendensene fortsetter, er det jo ikke bønder igjen til slutt. Da er det veldig få hender som skal produsere mat.