Frostrøyken ligger tjukk over vinterlandskapet i midten av desember. Kulda har bitt seg fast, satt de hvite tennene sine i landskapet og de få menneskene som beveger seg utendørs på denne tiden. Når det tynne snølaget knaker under skosålene og selve lufta svir i halsen, er det i seg selv en påminnelse om å søke inn, søke ly, krølle seg sammen under et teppe og helst vente på våren.

For natten har lagt seg over landet.

Men vinteren er ikke lengre så stummende mørk som den en gang var. Alle steder skinner lampene. Sånn var det ikke for forfedrene våre. Den gangen var det at sola endelig snudde virkelig verdt å feire, en fest som symboliserte at den lange veien mot midtsommer endelig hadde begynt. Lyset som skulle komme tilbake.

Det er vanskelig å forestille seg det gjennomtrengende mørket som må ha ligget over landet før elektrisk lys ble vanlig, hvordan gløden fra grua og kanskje et talglys, var det man hadde å klare seg med på mørke vinterkvelder.

Så det er på ingen måte underlig at ilden, og dem som jobbet med den, har hatt en mytisk og viktig status i lange tider. For i glohaugen, og i varmen, lådet uante muligheter. Muligheter som menneskene skulle lære seg å utnytte, og som i periode etter periode skulle forme det samfunnet vi levde i. Metallet er selve stoffet til sivilisasjonene, og redskapene vi har brukt, har gitt dem navn.

Først steinalderen, da menneskene lærte seg å forme eggverktøy av flint, horn, bein og ulike typer stein. Deretter bronsealderen, som ga næring til de tidligste sivilisasjonene, jordbrukssamfunnet og handel mellom de ulike samfunn. Og etter den kom jernalderen.

Ild

Ute er det knakende og gnistrende kaldt. Men inne i smia gløder det i essa. Her er det både ild og varme, en rødglødende haug som kan forvandle stål fra hardt og kald, til mykt og rødglødende.

En gang var det mange smeder i Vesterålen - helt opp til 60-tallet var det to bare her på Melbu. Men smed er ikke lengre et yrke som mange livnærer seg av, det er ikke lengre han du går til hvis du trenger en kniv eller en knagg.

Likevel står han her. Smeden. Sondre Brynjulvssøn Ribe Øverby har alltid vært interessert i håndverk. Men etter at han for første gang gjøv løs på det rødglødende metallet, har han ikke sett seg tilbake. Sondre ble en av dem som holder tradisjonene med smedhåndverket i live, en av dem som kan forme glødende metall.

Smia er smart og praktisk innredet. Et hjørne er viet til et utvalg av lange stykker med stål, gamle bilfjærer, skruer og annet som for vanlige øyne mest kan minne om skrot. Men for andre er dette muligheter. Metall som kan formes om til nye produkter.

– Å være smed før i tida var å ha en god jobb. Det ga status, forklarer Sondre, mens han betrakter et firkantet stykke stål, for å avgjøre om det skal inn i ilden eller ikke.

På den ene veggen henger en lang rekke med svarte tenger. Midt på golvet står en stor ambolt. Selv om den moderne smeden også har andre hjelpemidler som den historiske smeden ikke hadde.

– Vi slår ikke for hånd hele tida, sånn som de måtte før. Det var nok en del smeder som pådro seg belastningsskader i tidligere tider.

Stålet legges inn i ilden. Prosessen er i gang.

Jern

Jern, som utgjør 95% av alt metall som utvinnes i verden, er ikke bare et grunnstoff. Det er på mange måter også det vår verden og vår tid, er bygget på.

Jern, og senere, stål, har formet alt det vi har rundt oss. Alle steder finner vi det, i bygninger, i kjøretøy, i husene våre, i produkter vi omgir oss med. Vi mennesker kan bare strekke ut en hånd, fra der vi måtte befinne oss, og metallet vil være der.

Vi har bygget på grunn av jernet, vi har utviklet oss. Skapt teknologi og kjempet kriger. Her nord er en betydelig del av krigshistorien vår knyttet opp til kampen for å holde kontroll på de viktige jernressursene. Flere fra Vesterålen kjempet i kampen om Narvik.

For i provinsen Kiruna–Gällivare, finnes en av de rikeste forekomstene av jernmalm i Europa. Siden den spede starten på 1880-tallet har det blitt utvunnet ufattelige to milliarder tonn malm herfra. Fortsatt skal det være dobbelt så mye igjen.

Og for å få fraktet malmen trygt til en isfri havn, ble jernbanestrekningen mellom Narvik og Kiruna påbegynt i 1883, og åpnet i 1902. Hvert døgn går 12 fullt lastede malmtog på disse sporene, der hver av de 68 togvognene veier 120 tonn. Jernbaneskinnene på Ofotbanen har den høyeste slitasjen av alle strekningene i Norge.

Men i starten av jernalderen kom ikke jernet fra fjellet, det kom fra myra. Kunnskapen for å utvinne jern fra fjellet, skulle ikke bli vanlig før senere.

Tilstedeværelsen av myrmalm, vistes gjerne ved rød farge på myra. Det å utvinne jernet var både arbeids- og ressurskrevende, og ble gjort ved at klumpene fra myra ble tørket og knust, og smeltet på høy varme til det ble mulig å skille jernet fra slagget. Spor etter denne typen jernutvinning er funnet over hele landet.

Smed

Mennesker som kan utvinne jern fra jord. Som kan få ilden til å brenne så hett at jernet smelter. Som kan lage våpen og redskaper.

– Det er kanskje ikke så rart at smeden hadde en viss status.

Stålet er ikke lite og firkantet lengre. I stedet begynner det å bli flatt på den ene siden, og lengre og smalere på den andre.

Prinsippet bak det å kunne smi, er i utgangspunktet ikke så vanskelig. Jern har et smeltepunkt på rundt 1500 grader, men er mykt og formbart rundt 1000. Glohaugen, som hele tiden blir tilført oksygen, brenner hett nok til at jern og stål raskt blir rødt, så oransje og til slutt nesten hvitt. Gang på gang gjentas prosessen. Inn igjen i essa, ut igjen på ambolten, eller som i våre moderne dager, under maskinhammeren. Ingen har tross alt lyst til å hamre på seg belastningsskader.

Fram og tilbake. Enkelt i prinsippet, men med uante muligheter.

– Jeg prøvde jo dette først på et kurs i 2014. Jeg hadde lyst til å lære meg noe nytt. Det var ellers litt tilfeldig at det ble akkurat smiing.

Men det å smi var noe Sondre hadde anlegg for.

– Jeg vet ikke. Jeg bare hadde det i hendene, skjønte instinktivt hvordan jeg skulle gå fram.

Kullet, som gløder der inne, kan være trekull, men Sondre foretrekker steinkull. Men det er ikke lett å få tak i lengre.

– Jeg er stadig på jakt etter noen som kanskje har gammelt kull i kjelleren. Det er jo ikke så vanlig å fyre med lengre, så jeg overtar det gjerne.

– Jeg har halvannet tonn liggende her, så jeg har for en stund. Men det varer ikke evig.

Eksemplene i smia, viser at det meste kan lages av metall. På en benk ligger noen knagger med skruehull. Man kan lage tradisjonelle spiker, eller et peisesett med kost, spade og ildrake.

– I det siste har jeg også laget en del kniver. Jeg jobber med å finne ut av hvilke av dem som holder seg skarpe lengst. Man vil jo lage en god kniv.

Men dette skal bli en knagg. Ingenting minner om det lille firkantede stykket det var for en stund siden. Nå har det blitt totalt forandret.

– Det er noe av det jeg liker med dette faget. Det er mange muligheter.

Stål og stein

Å være smed var hardt arbeid. Men å være smed var også status. Det ga mat på bordet, det ga anerkjennelse og trygghet. Og å bli oppkalt etter yrket sitt, var lenge vanlig. Het du Karl og jobbet som smed, ble du Karl Smed. Eller Karl Smith på engelsk. Fortsatt er smeden, Smith, opphavet til en av de vanligste etternavnene i verden.

Også i stedsnavnene kan vi finne mange spor etter han. Et navn som Smines, sånn som på Melbu, vitner om at her har det vært ei smie.

De gamle måtene å utvinne jern på, ble etter hvert erstattet av nye og mer effektive. Menneskene fant også opp stålet. Om det var tilfeldig, vet vi ikke, men at det er en av de store hendelsene i vår historie, er sikkert. I jernalderen var ikke bare produksjon av redskaper viktig, det ble også utviklet en betydelig våpenindustri.

Jernet spilte også sin rolle i den industrielle revolusjonen, som neppe ville ha skjedd uten vår uendelige tilgang på nettopp dette metallet.

Og nå, i vår moderne tid, vises det kanskje tydeligere enn noen gang, hvordan jern og stål har formet vår sivilisasjon. I dag har vi himmelhøye hengebruer, som henger nesten vektløse i tynne flettverk av stålvaiere. Vi har skyskrapere, magre skjeletter av stål og glass, som på tross av størrelsen likevel kan strekke seg mot himmelen.

Men det startet her, i ilden. Men jern og med hammerslag.

Sondre studerer det glødende stykket, som langsomt kjølner og antar en dyprød farge. Den ene siden må rettes opp litt, for at knaggen ikke skal bli skjev. Men det er ikke noe problem. For jernet er tilgivende. Det kan formes, og formes, i det uendelige.

– Det er noe av det som gjør dette givende. Akkurat nå er det dette jeg vil drive med i livet mitt, sier han.

Jernalderen kom, og den gikk. I dag utvinnes det fortsatt jern, blant annet fra de utømmelige fjellene rundt Kiruna. Det fraktes ut i verden, der det ender på et av de mange store smelteverkene, der slagget og jernet skiller lag. Så blir det til nye produkter, ofte stål.

Kanskje ender det opp i en bygning. Kanskje i en båt. Eller det blir til en jernbaneskinne.

Og kanskje, om noen år, ender en liten bit opp her, i ei smie i Hadsel.

På vei til et nytt liv, som kniv eller som knagg.