Turné: Wolfgang Jahn og musikere på konsert-turné til Holdøya i 1986. De inntar utedoen ved bygdehuset med kammermusikk. Fra venstre: Jacoba Hanke, Manfred Holder, Elisabeth Schwer, Wolfgang Jahn, Martina Bartsch, Petra Jahn og Patricia Manwaring. Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

Musikalitet som drivkraft

En 40-årspåminnelse til ettertanke og inspirasjon

Av Erik M. Bugge

Det er i år 40 år siden musikkprofessor Jörg-Wolfgang Jahn første gang kom til Melbu med sin strykekvartett og hadde konsert i Hovedgården. Besøket skulle få uforutsette virkninger for musikk- og kulturlivslivet både lokalt og regionalt. – Et ledd i en nordnorsk moderniseringsprosess.

Mange ord dukker opp når man skal forsøke å gi en karakteristikk av hva Wolfgang Jahn har betydd for Melbu og landsdelen: – Et kontaktpunkt til europeisk kunst- og kulturliv, tillit, lyttende åpenhet og igangsettertrang med kjeveortopeden Lars Iversen som lokalt ankerfeste. Musikalitet i videste forstand er hele veien et stikkord.

Bakgrunn

Jörg Wolfgang Jahn ble født i den østtyske byen Saalfeld i 1936. Familien flyttet til Vest-Tyskland i 1948 da faren ble arbeidsløs. I et intervju med Anja Eikenes i Vol.no fortalte han at han startet å spille fiolin som mange andre og ikke var noe «Wunderkind» eller vidunderbarn. Først da han var 15 begynte han å nyte spillingen takket være gode lærere.

I 1968 etablerte han Batholdy-kvartetten, og fra 1972 til 2001 var han lærer og professor i kammermusikk ved musikkhøyskolen i Karlsruhe.

Kvartetten ble en suksess. I 1973 mottok Batholdy-kvartetten både den prestisjefulle Grand Prix de Disques og Deutsche Schallplattenpreis for sine innspillinger. Det ble turneer til en rekke land i Europa, blant annet Norge. Kvartetten konserterte i USA og i land som India, Pakistan, Burma, Malysia og Singapore. Fra 1994 har Wolfgang vært gjesteprofessor ved Beijing musikkhøgskole og fra 1996 gjesteprofessor i Japan.

Wolfgang og Norge

Under en musikkonkurranse i hansabyen Uelzen vant Batholdy-kvartetten i 1970 for første gang en pris. Konkurransen var knyttet til den dansk-tyske komponisten Friedrich Kuhlau og de spilte en av hans strykekvartetter. Der traff Wolfgang en norsk forsker og musikkentusiast som satte han i kontakt med Rikskonsertene og Musikkens venner. Det ble konsertturneer hvert år fra 1971 rundt i Norge.

Platecover med Batholdykvartetten: N/A Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

En av konsertene var i 1976 under Festspillene i Nord-Norge der kvartetten også holdt kurs. Den unge, begavede cellisten Elisabeth Schwer fra Harstad var en av deltakerne sammen med felespilleren Arne Viken fra Mo i Rana. Etter kurset ble Elisabeth invitert av Wolfgang til Karlsruhe musikkhøyskole der hun fikk sin utdannelse. Flere norske strykere har også studert der.

Melbu hovedgård

En vinterkveld i 1980 hadde kvartetten gjennom Rikskonsertene konsert i Melbu hovedgård med Melbu kaféensemble og Lars Iversen som arrangør. Etter konserten inviterte røntgenlege Torbjørn Westgaard, som spilte bass i ensemblet og i Lofoten og Vesterålen Orkesterforening (LVO), kvartetten og publikummere hjem til seg. Wolfgang fikk til sin store forbauselse høre at det fantes et symfoniorkester med amatørstrykere så nær Nordpolen!

Wolfgang og Lars reiste tilfeldigvis dagen etter med samme fly til Bodø. Lars fortalte mer og vakte Wolfgangs begeistring. Han foreslo å komme tilbake til høsten og holde seminar for strykere i LVO. Det skulle være gratis, men reise og privat innkvartering måtte ordnes. Det ble øvelser på Melbu, i Svolvær og på Kleiva med konsert i Hadsel kirke som avslutning. Dette er starten på eventyret om Wolfgang og Melbu.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Samspill: Wolfgang og Hans Josef Groh i samspill med den tidligere eleven, Tianwa Yang under 20-årsjubileet for akademiet, 2008. Hun er i dag en verdenskjent og prisbelønt fiolinist. Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

Møtet mellom Wolfgang Jahn og Lars Iversen var et møte mellom to musiske mennesker med egenskaper langt ut over interessen for musikk. Musikalitet er dypest sett evnen til å åpne seg, se nye muligheter og sammenhenger, skape tillit og smittende begeistring. En uforutsigbar drivkraft. Dette er et kjernepunkt for å forstå mye av det som utviklet seg i Wolfgangs og Lars’ kjølvann.

Jahn-seminarene – en institusjon

Etter konserten i Hadsel kirke tilbød Wolfgang å komme tilbake året etter med studenter fra musikkhøgskolen som medinstruktører. Han valgte fire dyktige elever. Det var den unge Karlsruhe strykekvartett med Martina Bartsch, Manfred Holder, fiolin, Michael Kirst, bratsj og Beate Holder, cello.

I en uke var det undervisning i grupper og i samlet orkester. Det ble avslutningskonsert i Rødskolen på Melbu i tillegg til distriktskonserter. Senere kom også andre instruktører med og et årlig tilbud for barnestrykere fra Lofoten og Vesterålen kom i gang. Slik ble Jahn-seminaret en institusjon som gjennom 20 år betød mye for utviklingen av musikklivet i regionen.

Sommer-Melbu: Wolfgang i samspill med Patricia Manwaring og Maja Bugge. Maja deltok på Jahn-seminaret fra hun var 11 til 17 år. Her etter endt utdanning ble hun invitert til å spille Haydn-trio under Sommer-Melbu, 2004. Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

Stol på deg selv!

Wolfgang utviklet en egen pedagogikk for oss amatører. Det gjaldt å få til samspill uten dirigent. For å lykkes hadde han spesielle øvelser. Blant annet bad han oss om å kaste et kronestykke opp i lufta, lukke øynene og kjenne etter når vi følte at det traff bakken, og si – pha! På den måten lærte alle å begynne med samme bevegelser.

Han brukte også bilder og sammenlignet orkesterspill med dans. – Stol på deg selv, sa han, så vil de andre stole på deg! En innsikt som gjaldt noe fellesmenneskelig, langt ut over musikken.

Europeisk kulturliv

Da Wolfgang en dag hørte at Lars interesserte seg for filosofi, fortalte han at hans svoger var filosofiprofessor Karl Otto Apel. De mente at også på filosofiområdet kunne man få til kontakt mellom profesjonelle og amatører. Apel ble kontakter og det ble sammen med det nystartede Kulturprosjektet i Vesterålen arrangert et seminar med Apel.

Filosofen Audun Øfsti ved NTNU i Trondheim var faglig tilrettelegger. Tittelen var «Moralfilosofi i vitenskapenes tidsalder». Det vakte stor interesse blant folk lokalt og filosofer fra Universitetet i Tromsø kom med. Europeisk filosofi ble i mange år et selvfølgelig tema for seminarer og foredrag under Sommer-Melbu.

Dialog: Filosofiprofessorene Karl Otto Apel fra Frankfurt og Jakob Meløe fra Tromsø i dialog under seminaret, «Etikk i vitenskapenes tidsalder», Melbu hovedgård 1984. Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

Nordland Akademi

Gjennom erfaringene fra Apel-seminaret fikk Lars og Wolfgang ideen om et akademi med noe av samme innhold. Musikk, kunst og vitenskap skulle stå i sentrum. Det samme skulle fagfolk og «folk flest». En prosess ble satt i gang der flere toneangivende akademikere var med, blant annet fra Universitetet i Bergen.

I 1988 ble Nordland Akademi for Kunst og Vitenskap stiftet. Samarbeid med festivalen, Sommer Melbu sto sentralt. Akademiet skulle være en hjelpende hånd for å arrangere seminarer og publikumsarrangementer for deltakere både i krysningspunktet profesjonell/amatør og for profesjonelle. Flere TV-programmer ble laget om miraklet Melbu.

Europeiske kunstnere

Seminarene for profesjonelle og musikkstudenter fikk nasjonal oppmerksomhet med kjente navn som klarinettisten Michael Arrignon fra operaen i Paris, den verdenskjente cellisten Anner Bylsma fra Nederland, den spanske pantomimekunstneren Isodoro Fernandes og den tyske Fauré-kvartetten. I tillegg kom New Japan trio og en strykekvartett fra Venezuela til Melbu.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Pantomime: Wolfgang instruerer pantomimekunstneren Isidoro Ferdandez under kabareten i Melbu samfunnshus i 1986. Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

Også på andre områder fikk Wolfgangs kontaktnett positive virkninger. Den anerkjente, tyske arkitekten Gisela Smidt-Krayer kom til Melbu og deltok med sin kunnskap i dugnadsarbeidet under fullføringen av Melbu Samfunnshus. Kontakt rundt mat ble også etablert. En gresk kokk serverte gyros under Sommer Melbu, lenge før retten var kjent på gatene i Oslo. Det kom i gang kontakt mellom kokkelinja på Melbu vgs. og en restaurant i Manheim. Slik kunne vi fortsette.

Institusjonen Petra

Men Wolfgang var ikke alene. I tillegg til mange gode hjelpere på Melbu kom Wolfgangs kone og tidligere elev, Petra, med. Hun spilte bratsj og bass, men viktigst, hun var den som fulgte opp kontakten med kunstnere og fagfolk i Europa. Fra 1991 hadde hun på dugnadsbasis ansvaret for akademiets «tysklandskontor» i Nöttingen med egen venneforening, samtidig som hun hjalp til på Melbu. Hun ble en institusjon i seg selv, men etter noen år ble «tysklandskontoret» nedlagt.

Bursdag: Lars Iversen sammen med Petra Jahn i Nöttingen under feiringen av Wolfgangs 50-årsdag i 1986. Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

I 1996 kom for første gang ikke Wolfgang til Melbu. Ny administrasjon i akademiet hadde arbeidet en stund og var opptatt av å skape lønnsomhet. Wolfgang opplevde at akademiet var blitt « … mer og mer som en bedrift som i sitt programvalg burde rette seg etter sponsorvennlig medievirksomhet, lønnsomhet og finansiell gevinst for å rettferdiggjøre høye administrative utgifter i stedet for å holde fast på de opprinnelige ideene og utvikle dem videre» (Lars Iversen, Melbuposten nr. 51, 1996). Wolfgangs og Petras engasjement som i hovedsak bygget på frivillighet og entusiasme, stoppet opp.

Da Mozart kom til Skrova

I 2000 kom Wolfgang likevel tilbake og feiret «Jahn-seminaret 20 år» med noen av sine tidligere studenter. Seminaret ble, som da det startet, arrangert av LVO og Melbu kaféensemble. Det ble igjen «distriktskonsert», denne gangen til Skrova under konsertoverskriften, «Da Mozart kom til Skrova».

Wolfgang mottok allerede i 1986 Peter Dass-prisen for sitt arbeid i Nordland. Kontakten med fylkeskultursjef Aaslaug Vaa førte også til andre oppdrag. Fra 1990 til 95 var han kunstrisk leder for MiNensemblet i Nordland som bl.a. spilte inn CD i Tyskland. Fra 1995 til 2003 ledet han Barents Ungdomsorkester med kurs mange steder, også på Melbu.

Sjenerøsitet og sårbarhet

Historien om Wolfgang Jahn på Melbu er interessant på flere måter. Først og fremst er det en fortelling om sjenerøsitet, begeistring og kontakt mellom musiske mennesker som så muligheter og satte samspill ut i praksis. Det er også en fortelling om hvordan man kan få til store hendelser lokalt i dette øysamfunnet der musikk betyr mye og holdningen ofte er: «Det ska’ vi nok klar’!»

Tankkonsert: Både Lars Andreas Larssen og Wolfgang lot seg begeistre av konsertmulighetene i sildemeltanken på Neptun. Her sammen med komponist og lydkunstner Tor Halmrast som hadde tankkonserter i Neptun i 1988 og 1989. Foto: Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes

Men slikt engasjement er også sårbart. Når entusiasme og frivillighet institusjonaliseres, begynner lett andre regler å gjelde som kan være vanskelig å kombinere med grunnideen. Flere grupper vil ha et ord med i laget og nye mål settes opp på demokratisk vis. En offentlig institusjon, som et akademi, skal ha et styre og fast ansatte med sine ambisjoner og mål. Å balansere ulike mål kan skape skuffelser hos dem som hadde et brennende engasjement for sine ideer. Det oppstår fort vanskelige krysningspunkter. Hvordan kombinere frivillig og spontan entusiasme med trygg institusjonalisering og forutsigbarhet?

Kanskje nettopp i dag, 40 år etter, med nye utfordringer i en internasjonalisert verden, er slike spørsmål verdt å tenke gjennom. Fortellingen om Melbu bør være tema for ettertanke og forskning, men også inspirere til videre kulturelt engasjement for et moderne Nord-Norge i møte med impulser utenfra.

Takk til Nordland Akademi og Odd Johan Forsnes som har funnet fram bilder fra akademiets arkiv. Selv har han tatt de fleste av bildene.