Etter en ti timers maratondebatt vedtok Stortinget mandag kveld det omstridte datalagringsdirektivet. EU-direktivet ble vedtatt innlemmet i norsk lov og i EØS-avtalen med 89 mot 80 stemmer. Enighet mellom Arbeiderpartiet og Høyre sikret flertall for et direktiv det fra mange hold er advart sterkt mot. Advarselen går på at dette åpner for rutiner som blir en trussel mot personvernet. I tillegg har IKT-Norge betegnet opplegget som dyrt, dårlig og vanskelig.
Datalagringsdirektivet ble vedtatt i EU i 2006, og kom som en reaksjon på flere terrorangrep som igjen aktualiserte utvidede rammer for politiet. Kamp mot terror og organisert kriminalitet er da også iherdig brukt som argument for innføring av direktivet i Norge. Men samtidig er det innad i EU reist en debatt rundt direktivet. Dette ut fra advarsler om at direktivet er for omfattende, og åpner for lagring av dataopplysninger i et slikt omfang at personvernet trues. I Norge har motstanderne påpekt at stortingsbehandlingen burde vært utsatt, i påvente av EUs egen evaluering av direktivet.
Tross intern uenighet og tvil rundt verdien av direktivet, ble Arbeiderpartiet og Høyre i slutten av forrige måned enig om et opplegg for å sikre stortingsflertall for innlemmelse i norsk lov. I korte trekk innebærer direktivet at trafikkdata skal lagres i seks måneder. Det betyr lagring av opplysninger om hvor og når vi bruker mobiltelefon, sender e-post eller søker på nettet. Lagrede opplysninger kan deretter brukes av politiet i etterforskning. Dette vil i praksis si at datalagringsdirektivet bryter med to grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Nemlig at personopplysninger bare skal brukes i den sammenhengen de er ment for, og at det ikke skal forberedes straffeforfølgelse uten på konkret mistanke.
I en rettsstat er det et grunnleggende prinsipp at den enkelte er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Datalagringsdirektivet kan bidra til å snu dette prinsippet på hodet. Det kan i gitte situasjoner på bakgrunn av tidligere lagrede dataopplysninger, bli opp til den enkelte å måtte bevise sin uskyld. Derfor er det så sterkt påpekt at datalagringsdirektivet er en trussel mot personvernet.
Direktivet er omstridt, og det er ingen grunn til å tro at det blir ro i denne saka etter stortingsvedtaket. Hensynet til personvernet er grunnleggende i vår rettstradisjon. I tillegg er det også innad i EU reist tvil rundt effekten ved lagring av enorme datamengder for kriminalitetsbekjempelse. Det er også fra datatilsynsmyndigheter i EU påpekt at direktivet går for langt på bekostning av personvernet.
Arbeiderpartiets og Høyres hastverk i denne saka er påfallende, og en bekreftelse på nødvendigheten av å fortsatt påpeke de negative konsekvensene for personvernet ved datalagringsdirektivet.