Den tidligere lederen av Nasjonalt råd for fødeomsorg, professor Pål Øian ved Universitetet i Tromsø har fått mye oppmerksomhet de siste dagene, etter et kraftig angrep mot små fødeavdelinger i Norge.

Professoren hevder at små fødeavdelinger koster liv for både mødre og barn, og at helseminister Sylvia Brustad lukker øynene for dette av rene distriktspolitiske hensyn. Og han går meget langt i å svartmale og ta verdien fra innsatsen som gjøres av vikarer på fødeavdelingene.

Utgangspunktet for professoren er en anbefaling fra 1997 fra Statens Helsetilsyn om at fødeavdelinger bør ha minst 400 fødsler årlig. Både fra Helsetilsynet og fra Stortinget som senere støttet den, var den ment som en anbefaling med et godt slingringsmonn. Tallet ble i sin tid satt av hensyn til vaktbelastningen for leger.

Øian tolker derimot tallet som absolutt og synes å tro at det har med sikkerhet for de fødende å gjøre, og ikke med et tall som er tilpasset legenes vaktbelastning.

Han hevder at det beste for mødre og barn vil være å legge ned de små fødeavdelingene og erstatte dem med jordmorstyrte fødestuer som på forhånd plukker ut mulige risikotilfeller og sender dem videre til større sykehus.

Det er flere hensyn professoren åpenbart ikke ser. I realiteten er det slik at fødselsleger ved mindre fødeavdelinger slett ikke får mindre praksis enn ved store, fordi de gjerne har mer klinisk virksomhet.

Vikarproblematikken er langt på vei like aktuell for store sykehus som for små, og løses absolutt ikke ved å legge ned avdelinger med høy vikarbruk. Derimot må man legge til rette for rekruttering. Det gjør man ikke ved å blåse i krigshornet, slik Øian gjør.

Det er også påtagelig at de små fødeavdelingene vekker et massivt engasjement blant brukerne. Man kan merke seg at Øian og resten av Nasjonalt råd for fødeomsorg gikk av i protest nettopp mot at helseministeren ville slippe til brukerne i utforminga av framtidas fødetilbud.

Dersom professoren i Tromsø kunne bidra til den prosessen med etterrettelighet, og en faglig argumentasjon som åpner for at det finnes andre kvalifiserte meninger enn hans egne, kunne sikkert også hans synspunkt ha en konstruktiv verdi.