BLADET VESTERÅLEN MENER Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Leder i Vesterålen regionråd og ordfører i Hadsel, Siv Dagny Aasvik (Ap), lanserte i går forslaget om én felles kystsoneplan for hele Vesterålen. Tanken bak kan gjerne oppsummeres med hennes ord – ressursene i kystsonen kjenner ingen kommunegrenser.
– Ingen kommunegrenser på sjøen
I de fleste kommunene i regionen har man utdaterte kystsoneplaner, og flere er såvidt i gang med å forberede nye og oppdaterte planer nå. Dermed kommer initiativet på et naturlig tidspunkt for å gjøre slike vurderinger.
En kystsoneplan legger føringer for hvilke områder som skal settes av til ulike formål, fra fjæra og ut til én nautisk mil. Her vil man kunne avgjøre hvilke områder som skal settes av til akvakultur, fiskeri, friluftsliv og reiseliv og andre formål. God planlegging kan både forebygge konflikter og legge til rette for god vekst i ulike næringer. Det legges også større vekt på kystsoneplanlegging fra sentrale myndigheter for eksempel ved tildeling av konsesjoner for fiskeoppdrett.
Regionen har også tunge faglige miljøer som vil kunne drive fram en god kystsoneplan for hele Vesterålen.
Oppdrettsnæringa i regionen samarbeider allerede i stor grad over kommunegrensene. Også i den grad man holder seg innenfor kommunegrensene, vil virksomhet i den ene kommunen kunne ha stor innvirkning på miljø og næringsutøvelse i nabokommunen. Eidsfjorden er selvsagt skoleeksemplet, der det ikke gir mening at Bø, Hadsel og Sortland skal ha hver sin forvaltning og hver sine planer for deler av det samme begrensede fjordsystemet.
Fiskeridirektoratet har forlengst etablert grenseoverskridende overvåkningssoner og bekjempelsessoner for laksesykdom i Vesterålen, og det foreslås også en oppdeling av kysten i 11 til 13 større produksjonsområder for å begrense smitte fra lakselus. For fiskerienes del er det eldgammelt nytt at man i stor grad bruker fiskefelter helt uavhengig av kommunegrenser.
Tida er godt moden for Aasviks forslag, og forhåpentligvis vil det få gjennomslag, slik at både framtidig oppdrettsvekst og hensyn til miljøet og andre næringer kan skje på en helhetlig måte. Slik vil øyriket Vesterålen også kunne framstå som en attraktiv region for forsvarlig vekst såvel i havbruksnæringa som i reiseliv og tradisjonelt fiske.
Det er verken naturlig eller fornuftig å sitte på hvert sitt nes og forvalte områder som først og fremst er skilt av linjer trukket på papiret. Så får man se om det vil være naturlig å invitere også Lofoten inn i en mer omfattende og helhetlig kystsoneplanlegging.