Hva skulle vi ha gjort uten renholderne? Denne viktige yrkesgruppa som sørger for at miljøet rundt oss er reint, ryddig og godt. Før ble de gjerne glemt. Om de ble nevnt var det ofte som «vaskekjerringer». Nå har dette snudd. Og renholderne opplever stadig oftere å bli tatt på alvor.
– Situasjonen har heldigvis endret seg mye de årene jeg har jobbet som renholder, sier renholder Liss Håheim Nikolaisen ved Nordlandssykehuset Vesterålen.
– I dag er vi respektert for den viktige jobben vi gjør. Og vi er ikke glemt. Jeg ser at mye har endret seg i de årene jeg har jobbet her. Og godt er det.
Ikke angret en dag
Liss begynte som renholder på sykehuset da det første barnet hadde lært seg å gå, sier hun. Først i et vikariat og over i fast stilling med barnehageplass etter hvert.
– Jeg hadde ikke fylt tjue år en gang, og der satt jeg med mann, barn og fast jobb. Men jeg har ikke angret en dag.
Ledelse
– Det har vært mange harde tak som renholder, men jeg har trivdes hele tiden, sier Liss. Og det skyldtes nok at vi mange år hadde en god leder i Berit Jacobsen. Hun så den enkelte og passet på at vi hadde det bra. Hun sørget for godt utstyr og opplæring underveis. Nå er Berit pensjonist, og heldigvis er vår nye leder god. Jeg setter stor pris på den måten hun leder på slik at jeg trives. Jeg tror jeg kan si dette for alle på gruppa.
Fagbrev
Renholderne innså i sin tid at de trengte mer formell kompetanse. Dette mente ledelsen også, og fikk i gang utdanning for at de ansatte kunne ta fagbrev i renhold. Alle deltok og fikk fagbrevet. Dette var et stort løft for dem.
– I utdanningen var det en del kjent stoff, sier Liss. Men mye var nytt heldigvis, og vi lærte mye som kom til nytte i hverdagen. Vi var elever ved en brevskole og sendte inn mange oppgaver som ble strengt vurdert. Så møttes vi en ettermiddag i uka for å samarbeide og utveksle erfaringer. Så det var slitsomt. Men svært nyttig. Når jeg skjønte mer av grunnene til de ulike delene av jobben, ble det mye mer interessant å utføre dem.
– Enn selve eksamen? Hva gjorde dere?
– Vi fikk tildelt rom på sykehuset. Så skulle vi laget et arbeidsprogram for renhold av disse. Deretter utførte vi det vi hadde planlagt den andre dagen. Til slutt var det en muntlig eksamen med gjennomgang av arbeidet og resultatet. Jeg var veldig glad og stolt den dagen vi fikk fagbrevene utdelt i en høytidelig seremoni.
Årets renholder
For to år siden ble Liss Nikolaisen utnevnt til «Årets Renholder» av Fagforbundet i Nordland. Hun fikk også vite at hun hadde kommet høyt opp på den nasjonale lista over renholdere som utmerket seg.
«Hun er faglig dyktig og deler gjerne av sin kunnskap. Hun er en flott kollega med godt humør og en særdeles smittende latter til glede for både kollegaer og pasienter», het det da prisen ble delt ut.
– Det er klart det var veldig fint å få den påskjønninga. Og jeg ble veldig overraska. Hva hadde jeg gjort for å fortjene det der?
Respekt
På spørsmål om hun mener at folk forstår betydningen av renhold, mener Liss at det er mye bedre nå enn før. Og særlig på sykehus. Der er det ekstra påkrevet med godt renhold hele tiden.
Renholderne har tidligere ofte følte seg som nederst i rang. De var kun noen vaskekjerringer. Men dette har heldigvis endret seg. Renholderne har fått en helt annen posisjon nå enn før.
– Vi blir respektert, og viktigheten i det vi gjør blir forstått av ledere, kolleger og pasienter. Vi er ikke lengre de usynlige vaskerne som må gå «stille i dørene». På tre områder har situasjonen blitt mye bedre i det siste. Det er som statusen som renholdere, vår økte kompetanse og de fysiske forholdene i det nye sykehuset.
Sykemeldt
For tiden er hun sykemeldt i 90 prosent, sier Liss. Kroppen er sliten etter mange års arbeid.
– Men jeg skal tilbake i arbeid. Noe annet kommer ikke på tale. Det er så trivelig å komme inn på jobben om morgenen og møte de andre. Så jeg håper på å bli frisk raskt og komme i gang igjen.