– Det skal bli godt å være mer heime, sier Kai Kiil, med sola skinnende inn gjennom vinduene.
– Det skal bli godt å være mer heime, sier Kai Kiil, med sola skinnende inn gjennom vinduene. Foto: Idar Ovesen

– Å være barnslig er en god ting

– Det var kanskje artigere å fylle 21, smiler Kai Kiil, 70 år i dag.

Skjønt en anseelig alder som 70 har sine fortrinn, reflekterer Kai Kiil heime i stua på Stokmarknes, der septembersola skinner inn gjennom store vindusflater.

– Jo, det er klart en tenker litt. Jeg skal starte dagen med å gå i en begravelse, forteller jubilanten, som skal ha en familiesammenkomst heime i Lilleveien. Feiringa fortsetter på hytta i Godfjord lørdag. Han kommer raskt inn på barnebarna, Kai, han har seks av dem.

– Det er livets dessert. Å være barnslig er en god ting, konstaterer han, før vi er over på Johan Moe. Kiil fikk Johan Moe-prisen under årets Sommer-Melbu, og det er noe han setter stor pris på.

– Det er fint at Sommer-Melbu kan hedre en av sine store visekunstnere på denne måten. Jeg kjenner Johan Moe gjennom Royer Larsen, og nå er jeg opptatt av å finne kandidater til neste års pris. Som vinner er jeg jo med i juryen, og vi leter med lys og lykte.

Han smiler, Kai Kiil, som tidligere har fått kulturprisen både i Hadsel og Loppa, der han opprinnelig kommer fra.

– Du virker ikke særlig blasert?

Akkurat som lemen

– Nei, jeg tror ikke det, svarer Kiil, med titanplater og skruer i ryggen. Det kollapsa for vaktmesteren den siste tida på jobben.

– Du vet jeg var minstemann i kommunen, og den som bar flest pulter og benker. Jeg er akkurat som lemen.

På turné mad Banana Airlines landet rundt var det Hammond-orgel opp og ned trapper. Og Kai bar og bar.

– Du vet det var alltid noen som hadde vondt i ryggen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Har du lyst å nevne navn?

– Nei, jeg har ikke lyst å nevne navn, ler han.

Han har stått med skuddsikker vest med bandet på et tak i Libanon og underholdt for FN-soldater. Han har stått i hjertet av Paris og underholdt for et norsk firma, og da slo det ham: – Er det virkelig jeg? Dette har jeg bare sett på TV tidligere.

Fiji-øyene

– Du har sett mye?

– Jeg dro til sjøs som 15-åring. Målet mitt var å se hele verden, og samtidig få betalt for det.

Han smiler igjen, og tenker tilbake til 1964 og Fiji-øyene.

– Vi var fem uker der og lastet sukker. Jeg hadde kjøpt meg ny, elektrisk gitar i Japan, og en fijianer spurte om han kunne få prøve den. Og han kunne virkelig spille. Og så begynte de å synge femstemt, fijianerne. Det var en fantastisk opplevelse.

– Visste jeg skulle på scenen

Heime i Øksfjord under oppveksten gikk Kai på gitarkurs hos ei i Frelsesarmeen. Han var med i lokalrevy fra han var ni år gammel.

– Allerede da visste jeg at jeg skulle på scenen.

Allerede fra fem-seksårsalderen hadde gutten vært jevnlig på besøk hos slektninger på Stokmarknes, så det var kanskje ikke så rart at han begynte på maskinistskolen på Melbu i ’71. Han traff Brit fra Stokmarknes – det fineste jeg hadde sett, sier han – og de giftet seg 8. juli i 1972. Det var 28 grader den dagen, minnes han.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Minnene er mange

Ja, minnene er mange når en er kommet så langt som til sytti. Vi får høre både fra den nære fortid, og fra tiden til sjøs på 60-tallet. Om turen med ektefelle, barn og barnebarn til Kreta i sommer. Om lasting av korn i New Orleans i hine hårde dager, om russere som sto skarpladde ved gangbrua da båten han var med var i Riga i Latvia, om alle de nye folkene han ble kjent med under mannskapsbytte i Vancouver, om ferden gjennom Panamakanalen under den kalde krigen …

– Fiji er en plass jeg har lyst å reise tilbake til, sier han.

– Og vet du, for ei stund sida på ferga fra Flesnes til Refsnes, sto det en person foran meg, og jeg så det var noe kjent med ham. Jeg la handa på skuldra hans og spurte om han var med Stow Transport i ’64. Jeg var styrmann, svarte han.

– Hva tenker du om utviklinga i samfunnet?

– Jeg sier god dag

– Jeg ser yngre mennesker som ikke søker øyekontakt … selv ble jeg alltid opplært til å hilse på alle som er eldre enn deg selv. Jeg sier god dag.

Han synes i grunnen han har nådd lenger enn fortjent, Kai Kiil, når det kommer til artistkarriere.

– Det er litt realisme, sier han, og forteller at han sendte ei kladdebok til NRK i Tromsø med ideen til «Vaktmesteren».

– Det som sto var egentlig syltynt, men NRK tente tvert. Hans-Tore Bjerkaas, som senere ble kringkastingssjef, spurte om jeg virkelig var vaktmester, og det var jeg jo.

– Er du glad i unger, spurte han. Ja visst, jeg har fryseren full, svarte jeg.

«Vaktmesteren» gikk som TV-serie for barn i perioden 1988-91. Da var Kai Kiil forlengst blitt landskjent, som vokalist og frontfigur i Banana Airlines. Debutalbumet kom i 1983, og ble en kjempesuksess.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Svingom i Stjørdal

– Andreas Lunnan ville ha oss med i et direktesendt lørdagsshow på TV kalt «Svingom i Stjørdal». Det var tidlig i juli måned i ’83. Vi hadde med oss gorillaen og alt.

Det ble kjempesuksess og det store gjennombruddet. «En glad calypso om våren» ble en av sommerens store hitlåter (nådde andreplass på VG-lista) og albumet solgte i 110.000 eksemplar.

– På flyet nedover var det ingen som bet seg merke i oss. På turen opp igjen var det mange som hadde skråblikk på oss, merket vi, og hvisket-tisket.

– Hvordan var det å bli såkalt kjendis?

– I begynnelsen var det litt nifst. Jeg husker jeg møtte Sissel Kyrkjebø i en korridor på Fornebu. Vi visste jo begge om hverandre, men vi kom oss ikke til å hilse. Senere en gang snakket jeg med Sissel, og vi fant begge ut at vi var litt «forsiktige» …

Gebrokkent

– Har du merket noen negative sider med det å være kjent?

– Egentlig ikke. Vi i Banana ble jo «beskyldt» for rasisme ved å synge «gebrokkent». Men det var jo på ingen måte det. Det er jo vi som har lagt grunnlaget for Admiral P.

Han har glimtet i øyet, Kai Kiil, når han forteller. Selv ble han brukbar i spansk, som mange snakket til sjøs. Som «motytelse» måtte de lære norsk, og da ble det gjerne gebrokkent.

Han elsker Beatles og Stones, men er etter eget utsagn musikalsk altetende.

– Klassisk musikk?

– Nydelig å høre på.

– Blir du å fortsette å opptre selv?

– Jeg er ikke helt ferdig, men det blir ikke så ofte som tidligere. Jeg er plaget av tinnitus, og merker at det er godt med rolige helger. At barnebarna roper litt gjør meg ikke noe, sier Kai Kiil, som virkelig setter pris på å tilbringe tid med dem. Og i pensjonisttilværelsen vil han også være en god ektefelle for Brit – og mer til stede.

– Og så er jeg veldig takknemlig for å ha fått være i et fantastisk arbeidsmiljø i Hadsel kommune. Jeg har bare gode minner, sier Kai Kiil.

– Du har bodd mesteparten av livet i Vesterålen?

– Ja, jeg har egentlig ikke bodd i Finnmark siden jeg reiste ut da jeg var femten.

– Siste spørsmål; det er vel forskjell på lynnet i Finnmark og i Vesterålen?

– Ja, har du hørt om han som kom forbi to gutter i Finnmark som drev og sparket på hverandre? Gjør det ikke vondt, spurte den forbipasserende. Nei, vi har jo vernesko, svarte guttene.

– Det kaller jeg finnmarkslynne, sier Kail Kiil, dagens syttiårsjubilant.

Bladet Vesterålen gratulerer med dagen.