Ti år siden 22. juli: Per Sture Helland Pedersen mistet datteren Åsta Sofie på Utøya 22. juli 2011. – Samfunnet må gjøre mer for at det ikke skal skje igjen, mener han. Arkivfoto

Ti år siden 22. juli: – Jeg har allerede opplevd det verste

SORTLAND/ØKSNES: For ti år siden mistet han datteren, Åsta Sofie. Siden da har Per Sture Helland Pedersen nektet å gå stille i dørene.

Han har mer erfaring enn de fleste om hva hatet kan gjøre med mennesker. 22. juli 2011 ble datteren Åsta Sofie skutt på Kjærlighetsstien på Utøya, sammen med ni andre ungdommer. Hun ble bare16 år gammel.

– Jeg er ikke redd for å prate om dette. Jeg har allerede opplevd det verste et menneske kan oppleve. Ingenting er verre enn å få beskjeden om at datteren min var død.

Flere ganger har han uttalt seg om hva han mener. Om samfunnet som ikke tok det ansvaret vi skulle, verken før eller etter terroren. Ti år har gått siden da. Nå håper han at vi skal høre etter.

– Vi ser det jo på Manshaus-saka. Vi må gjøre mer for at ikke flere skal bli radikaliserte. For da vil det skje, igjen og igjen.

En støtte i grå stein

På Sortland står det en minnestøtte i grå stein, med den hule silhuetten av en menneskeskikkelse. Minnesmerket som ble tilbudt alle kommuner som mistet innbyggere i terrorangrepet 22. juli 2011.

– For meg var plasseringen viktig, at den skulle stå sånn at folk ser den.

Midt mellom ungdomsskolen og videregående. Tilgjengelig for lærere og oppvoksende generasjoner. Det er blant annet det han har jobbet for i de ti årene siden 2011, at flest mulig må få lære, få vite om det som skjedde, og hvorfor.

– Jeg ville ha det inn i oppvekstplanen allerede da. Men den gangen var beslutningstakerne for redde for å ta i det.

Minnestøtte: Per Sture Helland Pedersen legger ned blomster ved minnestøtta på Sortland. Bildet er fra en tidligere anledning.

Krig

Minner blekner så raskt. Hendelsene blir fjerne i tid, og alt blir vagt. Særlig for dem som var barn den gang. Men for dem som ble direkte rammet, er ti år ingenting.

– Vi snakker jo ennå om krigen. Fortsatt er ikke det traumet bearbeidet. Jeg har alltid sagt at 22. juli er som krigen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nå er det snart tiårsmarkering. Han forteller at han har hørt at sorg skal være som ringer i vannet. Ringer som sprer seg utover og blir mindre og mindre merkbare fra treffpunktet. Men sånn er det ikke, sier han. Bølgene er like store og like kraftfulle.

For Per Sture har det endt i uførhet. Fortsatt kan han slite med nattesøvnen, i likhet med mange andre overlevende og etterlatte etter angrepet som tok livet av 77.

– Jeg sa det allerede den gangen, at det her vil vi dra med oss lenge. Hadde det vært ei ulykke, en annen slags katastrofe enn ei ondsinnet handling, ville det vært annerledes.

Men med ideologien bak, med måten det ble gjort på, blir det noe helt annet.

– Jeg tenker mye på min datter, om hvordan det var for dem som var der. Å miste et barn på den måten er det verste som kan skje.

Ti år

Noen av de overlevende har store, synlige arr. Andre bærer skadene på innsida. Ikke alle har fått hjelpen de burde ha hatt.

– Det var jo et press om at folk skulle komme seg tilbake, ut i valgkamp, videre i livet. Men det går jo ikke. Mange sliter enda, de får ikke fullført utdanning eller kommet seg i jobb.

Hundrevis var til stede under angrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya. Mange, mange flere ble indirekte rammet. Foreldre og venner. Besteforeldre. Søsken. Hele hjelpeapparatet ble overbelastet.

– Ingen visste hvordan man skulle hjelpe. Jeg fikk bare fire timer psykolog og noen samlinger med andre etterlatte den gangen. Senere har jeg fått mer hjelp, og går fortsatt til behandling, forteller han.

For lite og for sent. Hjelpeapparatet burde tenkt mer langsiktig, mener han. For de første årene distanserer man seg. Senere, når det blir stille, slår følelsene inn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg skjønner det godt hvis noen har det vanskeligere nå enn for ti år siden. Det tar tid.

Ingen tillit

Han er fortsatt sint. Ikke på terroristen, sier han. Men på samfunnet og på beredskapen som sviktet.

– Før dette trodde jeg at det var sånn at vi hadde en beredskap på plass, at individet kunne bli berga hvis man var i fare. Det tror jeg ikke lengre.

For mange etterlatte er det bildet av politiets overlastede gummibåt på vei til Utøya som har brent seg fast. Hjelpen som kom for sent.

– Jeg tror vi har vært naive og støttet oss til at sånne ting ikke kan skje her i landet. Jeg har ikke tillit til politiet.

Alt fra barnevernet som ikke grep inn i Breiviks barndom, til PST, som ikke fanget opp forberedelsene. Alt inngår i den norske naiviteten, mener Per Sture.

– Feige og naive er vi. Jeg tror heller ikke så mye har skjedd siden da. Man må ikke tro at det alltid går bra. Selv verdens beste sjåfør kan havne i en ulykke. Plutselig smeller det.

En dyrekjøpt erfaring

10. august 2019 smeller det igjen, i Bærum. Kun tilfeldigheter gjør at det ikke blir et nytt massemord. Men en ung jente blir drept, og en ny mann, radikalisert av det høyreekstreme nettet, ender i fengsel. Vi sa «aldri mer 22. juli» Men det skjedde igjen.

– Det er ei altfor dyrekjøpt erfaring at vi skal måtte oppleve noe sånt som dette for å våkne opp. Det skal ikke være nødvendig.

Samfunnet vi lever i er på feil kurs, sier han. Vi klarer ikke å ta vare på hverandre, klarer ikke å inkludere, klarer ikke å fange opp dem som faller ut. Noe har gått feil.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Høyreekstremisme og det tankegodset der, det er noe som sniker seg innpå dem som er sårbare for det. Gjennom netter sprer det seg, som gift og siver ut i samfunnet. Det må vi hindre.

Han trekker fram krigen igjen. Nok av mennesker syntes Adolf Hitler gjorde en god jobb før verdenskrigen startet. De så ikke hva som var i ferd med å skje. Ekstremisme er som alkoholisme, ingen vil innrømme at de drikker for mye, ingen vil innrømme at de er på vei ut på skråplanet, mener han.

– Vi trenger en bevisstgjøring rundt holdningene i samfunnet, sånn at flere unge ikke går tapt i radikaliseringen.

En hel landsby

Etter 22. juli 2011 var det mye snakk om kjærlighet. At vi sammen skulle stå imot hatet. Ti år senere hevder mange at samfunnsdebatten er mer polarisert enn noen gang.

– Det er jo det mange av de nye plattformene fører til. Folk prater ikke sammen lengre. I stedet blir det en slags stammekultur der folk sitter på hvert sitt nes. Alt blir mer ekstremt, og de ekstreme finner sammen. Det er ei farlig utvikling.

De ensomme blir mer ensomme i et samfunn med mindre kontakt. Alene, hjemme på rommene, kan mennesker bli radikalisert helt uforstyrret, uten at noen griper inn eller fanger dem opp.

– Vi må prate mer om det. Om hvorfor vi har et samfunn som kan produsere sånne udyr som Breivik eller Manshaus, og hva vi kan gjøre for å unngå det.

For vi må oppdra hverandre, ta vare på de unge, og sørge for at de ikke havner på feil kurs, mener han.

– Før i tiden var man en storfamilie, der man tok vare på og korrigerte hverandre. Det sies at det trengs en landsby for å oppdra et barn. Og det er det vi må gjøre, vi må korrigere hverandre, vi må ta ansvar og vi må jobbe for at folk ikke blir sittende alene.

Samfunnet vi vil ha

Samfunnet vi har bygget opp, blir ikke opprettholdt av seg selv. Det skal ikke mer til enn voksende forskjeller før det mørke tankegodset kommer snikende.

– Det er sånn som på 1920- og 1930-tallet, med nedgangstid og økonomisk ulikhet. Så kommer de mørke kreftene, nazismen og fascismen snikende inn. Og så står vi plutselig der.

Det trengs en ny debatt, mener han. Om hvilket samfunn vi egentlig vil ha, om hva slags verdier vi skal bygge det på.

– Det gode sosialdemokratiet er jo mye av årsaken til at vi har hatt det så godt og fredelig her i Norden. Vi må tenke hvordan vi kan skape et bra samfunn for folk. Vi må ha perspektiv.

Og så må vi alle passe på. Tørre å si fra. For i tiårene som har gått har samfunnsdebatten hardnet til. Ytringer som ikke var akseptable den gangen, har kommet fram i lyset. Per Sture har troen på at arbeidet må starte hos de unge, inn i skolen igjen. 22. juli må inn i oppvekstplanen.

– Vi må bruke det aktivt i historie og samfunnsfag. Ha en god debatt på skolen, og rundt middagsbordet heime. Foreldre har et stort ansvar. Og så må man tørre å si fra om noen sier noe som er ugreit, korrigere hverandre.

– Mitt bidrag

Nå står tiårsmarkeringen for tur. Det skal gå greit. Han har ennå ikke bestemt seg for om han vil møte opp. Andre år har han skygget banen, som i 2018 da han gikk på fjelltur uten dekning, for å komme seg bort fra media og fra oppmerksomheten.

– Det var mye en periode, etter rettssaka og alt det, at det var helt umenneskelig. Du blir bombardert, rett og slett ødelagt.

Men han er også glad for at det endelig prates mer om dette. For det er på tide.

– Den gangen var det lite stemning for det. Men det begynner å komme nå. Jeg er glad for at det tas fram igjen.

Det har vært tøft. Umenneskelig tøft. Likevel har han pratet om det. Stilt opp i avisene og hevet stemmen.

– Vi så det bare her nettopp i fotballen. Rasismen kryper fram fordi noen bommer på ei straffe. Det viser bare at det er sånt som vi må debattere.

Og kanskje åpner samfunnet ørene denne gangen. For dette, sier han, er bakteppet; Vi må huske hvorfor det skjedde. Og vi må snakke om hvordan vi skal unngå at det skjer flere ganger.

– Dette er i alle fall mitt bidrag. Og jeg har ikke svar på alt. Men man finner i alle fall ingen svar om man unnlater å prate om det.