EU-NEI
EU-NEI

Bladet Vesterålen mener | På tide å ta folkets nei på alvor

Vi feirer 25 års-jubileum for Norges nei til medlemskap i EU. Siden den gang har EUs direktiver spist seg inn i norsk forvaltning, i stor grad uten reelle politiske avgjørelser fra norske folkevalgte.

I går var det 25 år siden folkeavstemningen som endte med 52,6 prosent flertall mot norsk medlemskap i EU. Det var en stor seier for en folkelig bevegelse mot dominerende politikere, næringslivstopper og pengesterke organisasjoner. I dag er elite-begrepet noe utslitt og fylt med ulikt innhold alt etter hvem som bruker det, men det er ikke noe problem å slå fast at EU-kampen i 1994 var grasrotas seier mot eliten, på samme måte som EF-kampen i 1972.

Man kan gjerne trekke fram nylig avdøde Guro Fjellanger fra Stokmarknes blant de viktige enkeltpersonene på nei-sida, og en samlende figur som generalsekretær i Nei til EU. Organisasjonen fikk omkring 140.000 betalende medlemmer og nesten 450 lokallag. Det forteller sitt om engasjementet.

Bevegelsen mot EU i 1994 var ei kraftfull gryte av engasjement for miljø, mot storkapital, for levende distrikter og kystnæringer, for global rettferdighet – men også nasjonal bevissthet, kanskje godt hjulpet av OL-festen på Lillehammer noen måneder tidligere. Man ble angrepet med advarsler om såvel økonomisk ruin som brunskvetting, men selvbevisstheten på nei-sida var sterk nok til å stå imot. Mange opplevde at mye sto på spill.

Nå, 25 år seinere, forteller ferske målinger at det er over 60 prosent flertall mot EU-medlemskap. Det temaet er ikke på dagsorden i dag. En forklaring på det kan være at Norge ble meldt inn i EØS som en reserveløsning fra et EU-vennlig storting. EØS-avtalen er seinere blitt beskrevet som et B-medlemskap i EU, der man har det meste, bortsett fra reell innflytelse i unionens styrende organer. Europa-utredningen i 2012 anslo at Norge var 75 prosent medlem av EU.

EØS-avtalen er bygd ut i flere omganger og betegnes ofte som dynamisk. Det betyr at den har bidratt til at EUs direktiver har spist seg inn i norsk forvaltning, i stor grad uten reelle politiske avgjørelser fra norske folkevalgte. Diskusjonene om datareguleringsdirektiv, postdirektiv, tjenestedirektiv og energibyrået ACER har nådd overflaten i offentligheten, men mange andre direktiver er innført i helt i det stille. Både blant statsvitere og jurister er det betydelig støtte til synet om at EØS-avtalen er et demokratisk problem.

Kommende helg skal et stadig vitalt Vesterålen og Lødingen Nei til EU markere jubileet med ei samling, der man ikke bare skal feire seieren i 1994, men også ta opp utfordringer rundt Norges forhold til EU og EØS – i dag. Disse diskusjonene er viktige å holde varme, enten man mener Norge er tjent med å tre ut av EØS-avtalen eller mer aktivt å utnytte mulighetene som måtte finnes innenfor EØS, blant annet med å benytte vetoretten vi faktisk har.

Det er god grunn til å gratulere folket med resultatet for 25 år siden, og så utfordre makta til bruke mulighetene det ga.