Uenig: Oddmund Enoksen er ikke enig med Bladet Vesterålen. (Arkivfoto)

Bladet Vesterålen og lokaldemokratiet

Av: Oddmund Enoksen

På lederplass den 26. mars tar Bladet Vesterålen del i jubelen som vindkraftmotstanderne har uttrykt etter at Olje- og energidepartementet før helga avslo å forlenge fristen for idriftsetting av vindkraftverket på Andøya med 1 år. Avisa meiner det er Davids kamp mot Goliat som er krona med seier.

Det er egna til å forundre at ei distriktsavis som gjennom mange tiår har hegna om lokaldemokratiet, jubler over at en minister i regjeringa har overkjørt det lokale folkestyret i Andøy kommune. Det samme lokale folkestyret som gjennom mange år har sloss imot regjeringa og stortingsflertallets uvettige vedtak om å legge ned flystasjonen på Andøya. En kamp som avisa heilhjerta har støtta opp om.

Men nå har avisas lederskribent fått det for seg at det er en sylfersk statsråd i Oslo som har sett lyset, mens ordføreren og flertallet av de folkevalgte i kommunen har vært og er på ville veger. Det er et krumspring som jeg tror man skal måtte leite lenge for å finne maken til.

NVEs praksis

Lederen kritiserer NVE for å ha innvilga søknaden fra utbyggerne om utsatt frist. At NVE har forholdt seg til en konsekvent og langvarig praksis ved behandling av slike søknader, lar man seg ikke affisere av. Rundt 20 tilsvarende søknader er alle blitt innvilga.

I ett eineste tilfelle før Andøya-saka har departementet avslått en slik søknad. Det avslaget har så langt endt med at departementet har tapt ei rettssak i Oslo tingrett og blitt dømt til å betale ei erstatning på 34,5 millioner kroner. – Er lederskribenten bekvem med at avslaget for Andøya kan koste skattebetalerne et tresifra millionbeløp gjennom erstatning til utbyggerne der?

Myten om opprusting av gamle kraftverk

Som alternativ til «å slippe løs vindkraftverk med store konsekvenser for lokalmiljøet», meiner lederskribenten at det offentlige må «stimulere til å hente ut de store effektiviseringsgevinstene i eksisterende vannkraftverk».

At det foreligger slike «effektiviseringsgevinster», er blitt en av yndlingspåstandene til motstanderne av vindkraft. Men det er en påstand som bokstavelig talt ikke holder vatn.

I virkelighetens verden er det lite ny kraft å hente ved slik effektivisering. Potensialet ved rein opprusting av gamle kraftverk er ikke større enn mellom 1-3 TWh. Det utgjør bare mellom 0,7 og 2 prosent av dagens produksjon fra vass- og vindkraftverk. I tillegg vil det være en svært kostbar måte å skaffe ny kraft på.

Ved utviding av eksisterende vasskraftverk – større fallhøyde og/eller meir vatn – vil potensialet for ny kraft være større. Men da vil man også få med på kjøpet store negative miljøkonsekvenser. Konsekvenser som er langt større enn de utbygging av vindkraft har.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Myten om at opprusting av gamle vasskraftverk gjør det unødvendig å bygge ut vindkraft i Norge, er tilbakevist gang på gang både av NVE og andre faginstanser. Like fullt lever den videre hos vindkraftmotstanderne. At også Bladet Vesterålen bidrar til denne mytespredninga, er det bare å riste på hauet av.

Det er i praksis bare utbygging av vindkraft som kan gi oss den krafta vi trenger for å erstatte bruken av fossil energi. Slik utbygging betyr inngrep i naturen. Slik all anna utbygging og bruk av naturressurser gjør det. Vindkraftutbygging på Andøya er ikke i nærheten av den katastrofen som mange vindkraftmotstanderne har mana fram.

I virkeligheten handler det her, som i mange andre tilfelle, om at man gjerne vil hauste fruktene, men ikke vil ha noen av ulempene i sin egen bakgård. Denne type egoisme er det ingen grunn til å løfte fram som et ideal. Være seg på Andøya eller andre steder.