Kreft: Ordet i seg selv, kreft, har en fryktinngytende klang som folk flest grøsser av, skriver Beate Heide. Foto: Beate Heide

Det er ikke farlig å snakke om døden, selv om mange har opplevd at temaet blir møtt med pinlig stillhet ved kaffebordet

Av: Beate Heide

Årlig får 3.500 kvinner i Norge brystkreft. I 2021 ble jeg en av dem. I Norge har vi pakkeforløp ved kreft, noe jeg er takknemlig og glad for. Behandlingen av selve kreften skjer etter en nøye utarbeidet plan, alt etter hvilken type av brystkreft det er. Det hele går så fort at du bare flyter med og har nok med å forholde deg til alle avtaler og behandlinger. Så kommer hverdagen.

For meg var det som om sjelen ikke greide å holde tritt med all aktiviteten rundt meg. Jeg ble som indianerne som ble sendt med tog til Washington. Der satte de seg rett ned på perrongen og ventet på at sjelen skulle komme etter og nå dem igjen. Nå ett halvt år etter har den det, tatt meg igjen altså. Jeg hadde så evig nok med å forholde meg til behandlingen av den somatiske delen av kreften. Det var som et slalåmløp mellom prøvetaking, leger og kreftsykepleier, samtidig som jeg prøvde å orientere meg i det nye landskapet. Et landskap som er både nytt og skremmende.

Les også
De bryter ned murer

Ordet

Ordet i seg selv, kreft, har en fryktinngytende klang som folk flest grøsser av. Ordet fremkaller ofte egne fortellinger om mennesker de kjenner som er blitt berørt av kreft. Og ofte med dødelig utgang. Eller søte fortellinger om nye kurer.

Ved kreft har det oppstått skader i cellens arvestoff, slik at cellene deler seg ukontrollert. Etter hvert som disse kreftcellene fortsetter å dele seg ukontrollert, skjer det en opphopning av kreftceller i organet der veksten startet. Det vil etter hvert dannes en kreftsvulst (Kreftforeningen).

Det har skjedd utrolig mye med kreftbehandlingen, så stadig flere overlever kreft med de omkostningene det har ved seneffekter av behandlingen.

Psykisk reaksjon

De aller fleste får en psykisk reaksjon etter sjokkbeskjeden om kreft. Kreft er således ikke bare en diagnose som rammer kroppen. Intellektet blir foret med fakta og tørre tall, prognoser og ellers hva vi spør om.

Men følelsene våre, sinnet vårt, det er en del av oss og de får lite næring i denne prosessen, for følelsene våre de forstår ikke fakta og tall. Her bor redselen og angsten, fortvilelsen og sorgen.

En av mine medsøstre (for det blir vi, søstre altså) sa; Hvis de bare hadde sagt det. Sagt at det er vanlig å få en psykisk reaksjon, at noen blir deprimerte og andre blir ei «siparlus» og gråter for det minste lille grann. Da kunne vi vært forberedt på det! Og kanskje måtte de si det flere ganger, og skriftlig fordi vi hører så dårlig etter når ordet kreft kommer opp som en diagnose hos oss. I sjokkfasen har jeg nok med å være, om jeg ikke skal ta inn ny informasjon også.

Vi kommer gjerne inn på sykehuset som friske og går ut som pasienter med kreftdiagnose og da fungerer ikke hjernen så godt. Den blir så overbelastet at vi ikke hører hva som blir sagt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et lite varsel ville gjøre det enklere når vi kommer på kontroll å fortelle hvordan vi har det. Og det er vi flere som tror at vi trenger! Kroppen og psyken er ikke to selvstendige vesen, det er én. Det vi opplever setter seg i kroppen som smerter og ubehag.

Les også
– Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre en forskjell for folk. Men jeg hadde ikke regnet med at det skulle bli på denne måten

Spør

Vi oppfordrer sykehuspersonalet til å spørre, spørre om hvordan psyken din tar beskjeden om kreft. Da greier vi kanskje å kjenne etter, å føle på hvor tøft det er med en beskjed om at en har kreft.

De fleste sykehus har tilgang på psykologtjeneste og til andre samtalepartnere som prest og humanister. For sammen med psyken er også sinnet vårt; det vi tror på. De har i alle fall oversikt over hvilke tjenester som finnes, og som vi kan bruke. Mange får de psykiske reaksjonene når de kommer på rehabilitering. Sammen med andre i samme situasjon kommer ofte sterke følelser til uttrykk. Det blir et sårt tiltrengt rom for refleksjon.

Døden

Mange får en eksistensiell krise når de får diagnosen kreft. Døden rykker ett skritt nærmere. Nå som en størrelse som ligger mye nærmere innpå livet. Vi vet alle at det eneste som er sikkert er at vi skal dø engang. Alle skal det.

Behovet for å snakke om eksistensielle forhold kan bli viktig, og da trenger vi gjerne noen å snakke med dette om. Flere med uhelbredelig kreft har luftet dette med døden ved kontroll på sykehus, og blitt møtt med at de ikke skal dø – ikke nå i alle fall. Vi trenger modige helsearbeidere som tør møte spørsmålene våre på en åpen måte, til å få oss ett skritt videre i tenkingen.

Det er ikke farlig å snakke om døden, selv om mange har opplevd at temaet blir møtt med pinlig stillhet ved kaffebordet. Det passer seg ikke å snakke om sånt med brodert duk, og finkoppene og lekre kaker. Men når passer det å snakke om døden da? Aldri, vil jeg påstå! Vi må lage de rommene der vi får snakke om den!

Det betyr ikke at jeg er deprimert, eller at jeg ønsker å ta livet av meg. Det betyr at jeg tvert imot trenger å lufte de tankene jeg har.

Ved kreftdiagnoser skal vi unngå stress! Om dette med å dø stresser oss, må vi sørge for å få det belyst slik at vi kan leve med døden ved siden av oss.

... alle andre dager skal du leve.

Livet blir ikke som før etter en kreftbehandling. Mange har somatiske smerter som følge av behandlingen, og noen har fått hilse på angst og depresjon. Det er en kostnad med å være kreftoverlevende. Og denne kostnaden bærer vi i alle de levedager vi har. For mange er den nye hverdagen preget av fatigue, nevropati og stråleskader. Et liv som drastisk har endret seg. Vi lever med de seineffektene kreftbehandlingen gir. Noen smertefrie liv, og andre med mange plager. Prisen for å overleve kreften er stor, og den bærer hver eneste av de kreftoverlevende. Et liv med både fysiske arr og arr på sjelen – og med tanken på de eksistensielle ting.