Herrer: Ola Albert Bjerrang og Bjørnar Sellevold. Foto: Fredrik Sørensen

Det skal mot til å dele

Lørdag delte to godt voksne andværinger sin helsesituasjon med hele Vesterålen. Bjørnar Sellevold strever med en sjelden skjelve-sykdom og skal antagelig gå gjennom en risikofylt operasjon for å bli frisk. Ola Albert Bjerrang har parkinson og forteller om hvordan han har lært å leve med sykdommen.

Det har sin pris å stå fram og snakke om hva man strever med.

Det er ingen selvfølge at mannfolk av deres generasjon snakker lett om helseproblemer. For mange faller det mest naturlig å trekke seg inn i seg selv, holde seg heime og unngå sykdomsprat. Ikke minst når det blir snakk om hva sykdom kan gjøre med psyke, selvbilde og sosialt liv. Slike tema kan for mange være vanskelig å ta opp. Da kan stillhet og tilbaketrekning oppleves som en enklere løsning. De færreste ønsker at fasaden skal slå sprekker.

Det som kan oppleves som minste motstands vei, trenger likevel ikke å være det beste. Støtte, forståelse og oppmuntring fra omgivelsene kan virke motiverende for opptrening og egne tiltak for helsa. Det er en gammel visdom at delt sorg er halv sorg, men da må man altså ta steget og dele den. Aleinegang kan gjøre byrden tyngre å bære, med følger for både sinnstilstand og helse for øvrig.

De to andværingene har valgt motsatt strategi. De deltar i samfunnsliv og sosiale sammenhenger så langt helsa tillater, og de opplever at det gir dem mye igjen.

Bjørnar Sellevold setter ord på noe svært viktig: Noen som rammes av enkelte sykdommer vil ikke vise seg ute, fordi de skjemmes, tenker med motvilje på blikkene de kan få, eller kjenner ulyst ved tanken på spørsmålene de kan få. Det er det ikke grunn til. Når vanskelige saker blir fortiet, er det også vanskeligere for omverdenen å vise omsorg. Og mange er det som har opplevd at venner går omveier rundt dem i tunge tider, ikke av vond vilje, men fordi de ikke veit hvordan de skal snakke om det som er vanskelig.

Åpenhet stikker som regel hull på byllen, og så viser det seg i ettertid at det ikke var så farlig likevel.

Men det første steget er gjerne det vanskeligste. Sellevold og Bjerrang viser vei. Da er det lettere for andre å komme etter.