På tur: Jonas Gahr Støre har stø kurs mot regjeringskontorene. Foto: Tor Johannes Jensen

Duket for Støre

Stortingsvalget ga et solid løft for venstresiden i norsk politikk og det er dermed klart for ei ny regjering. Åtte år med Erna Solberg – med skiftende støtte – er forbi.

Til en viss grad skyldes nok tapet regjeringsslitasje, men tilbakegangen Høyre opplever på landsbasis bør bekymre Solberg. I et parti som tidligere har vært kjent for å spise sine ledere, vil få bli overrasket dersom det blir en lederdiskusjon. For det er slett ikke sikkert at gjenoppbyggingen av partiet best ledes av Solberg.

På forhånd var det ventet at partiene rundt sperregrensa vil skape størst spenning på valg-kvelden. Det ble også tilfelle. Rødt ser ut til å klare sperregrensa med størst margin, og med ei ung stortingsgruppe kan det bli en spennende og tydelig opposisjon til venstre for ei ny regjering. Det kan bli ubehagelig både for Støre, Vedum og Lysbakken. Miljøpartiets tydelige stemme i klima-saken har derimot ikke gitt tilstrekkelig gjenklang i befolkningen, og med 3,9 prosent blir partigruppa fortsatt fåtallig på Stortinget.

Det samme gjelder for KrF, som heller ikke nådde fireprosent-målet. Kanskje var det partiets retningsvalg mot Høyre som var problemet, kanskje var det Ropstads gutterom-bolig? Uansett ser det ut til at partiet har en vei å gå for igjen å bli ei kraft i sentrum av norsk politikk. Og paradoksalt nok ser det ut til at det er Venstre som later til å ha et liv etter døden. For med knappest mulig margin kan partiet fortsette med ei stortingsgruppe av en viss størrelse, men nå i opposisjon.

Med flertall for Jonas Gahr Støres drømmeregjering bestående av Ap, Sp og SV er det få som tviler på at Støre blir landets neste statsminister. Mer spennende er det hvordan han skal ro i land ei flertallsregjering. For valgets vinner, Sp og Trygve Slagsvold Vedum, har ei toparti-regjering som sitt førstevalg. SV-leder Audun Lysbakken peker derimot på det åpenbare; det fins intet flertall i norsk politikk som ikke inkluderer SV.

Men partiet har lagt lista høyt for hva den skal få av gjennomslag i ei eventuell ny regjering for at den selv skal bli en del av den. Og minnene om hvordan den forrige rødgrønne regjeringa sleit på partiet kan fort få medlemmene til å ønske et liv som forpliktende støtteparti eller i opposisjon den kommende stortingsperioden.

Samtidig er størrelsesforskjellen mellom Senterpartiet og SV såpass stor at det er vanskelig å gi partiet for store innrømmelser. Balansegangen vil bli vanskelig, og forhandlingene med diesel-Vedum og miljø-Lysbakken vil kunne komme til å ta tid.