Kvitnes gård. Foto: Tor Johannes Jensen

Et uskyldig offer for dugnad

Restauranten Kvitnes gård så seg nødt til å stenge inntil videre, etter at regjeringa på kort varsel innførte nasjonal skjenkestopp denne uka, som et tiltak mot spredning av koronasmitte. En nyansatt kokk fikk beskjed om permittering en halv time etter at hun kom flyttende for å begynne i jobben.

Kjøkkensjef og gründer Halvar Ellingsen ga de ansvarlige for beslutningen klare ord for pengene da han ba dem reise til helvete. Han taper 700.000 kroner på tiltakene – og har fått en kompensasjon på 20.000 kroner siden mars i fjor. For ei nystarta bedrift som har brukt store ressurser på etablering, er det dramatisk. Det er ei stor satsing som settes i fare.

Bedrifta har skapt ti arbeidsplasser og tilflytting i ei bygd som gjennom mange år har slitt med negativ utvikling. Den er representativ for mange som har stor lokal betydning, taper stort på smittevernreglene, og faller mellom alle stoler når det skal gis kompensasjon for skadevirkningene.

Dette svekker forståelsen og aksepten for regjeringas koronatiltak.

Det er lett å forstå at frustrasjonen har nådd et toppunkt, ikke bare på Kvitnes. De driver næring i et distrikt så godt som uten smitte og er på alle måter uten skyld i smittebølgen. De nye restriksjonene kom med svært kort varsel, og ikke minst uten at man tok hensyn gjennom å forandre bedriftenes økonomiske forpliktelser. Det betyr en uforskyldt ekstra økonomisk belastning, som bedrifter i tilsvarende situasjon ikke hadde under nedstengningen i fjor.

Det rammer arbeidsplasser, enkeltmennesker og næringsdrivende skeivt og urimelig. Alle er avhengig av at folk igjen stiller opp for å følge regler og anbefalinger så smitten kan slås tilbake på nytt. Men det krever også at folk opplever tiltakene som legitime, nødvendige og rettferdige. Denne uka har spørsmålet vært reist om man ville akseptert nedstengning i Oslo som følge av et covid-19-utbrudd i Tromsø. Dette omvendte perspektivet halter selvsagt, men forteller likevel om ei forventning til at regjeringa ikke skal treffe tiltak som rammer urimelig.

Det finnes stor vilje og aksept for å bidra til den felles kampen mot korona-pandemien, også blant nyetablerte og små bedrifter som uten skyld må være med på tiltak. Men når de faller utenfor ordningene som er ment å hjelpe næringslivet over kneika, tøyes strikken unødig langt.

Dette svekker forståelsen og aksepten for regjeringas koronatiltak. Dermed skader regjeringa selve dugnaden den selv oppfordrer til.