(Illustrasjonsfoto) Foto: Hakan Sakalli

Feil tid for fiskepisken

Ansatte på filéten på Melbu gleder seg over å kunne gå på jobb stort sett hver dag gjennom året. Det er ingen selvfølge.

Det veit de fleste av dem godt, etter tider der de kunne gå nærmere halve året uten sikkerhet for å ha arbeid neste dag. Omkvedet var mangel på fisk å produsere av. Produksjonen var basert på fersk fisk, noe naturen selv gjør det vanskelig å trylle fram på kysten av Nordland om høsten. Her kommer to tredeler av all fangsten svømmende inn i løpet av noen få måneder på starten av året, før torsken stryker avgårde til andre havområder. Det er vrient å forene med industriell helårsproduksjon.

Derfor ble trålerne som kunne finne fisken i fjerne områder en løsning for industrien på 1950-tallet. Selv om trålfiske generelt var forbudt, fikk flere industribedrifter starte rederier for å sikre råstoff.

Nye eierstrukturer løste etter hvert opp de tette bandene mellom trålere og filétfabrikker. Blant dem var Kjell Inge Røkkes Aker Seafoods og Norway Seafoods. De hadde næringas strengeste forpliktelser til å skape aktivitet på land, men hadde sterk økonomisk motivasjon til å omgå forpliktelsene, blant annet på Melbu.

Da teknologien gjorde det mulig å fryse fisken om bord, og når den ikke lenger var ferskvare som måtte bearbeides raskt, ble den en global handelsvare. Industri på den andre siden av kloden hadde ekstremt lave kostnader til bearbeiding og kunne betale desto bedre for råvarene fra Norskehavet. Dermed ble norske filétarbeidere gående på dagpenger store deler av året, mens eierne tjente godt på å selge fisken til Kina. Det hjalp lite at trålerne hadde plikt til å tilby fisken til «sine» anlegg, så lenge den globale konkurransen om råstoffet var stor, og fabrikkene var basert på ferskfisk.

Trålere som ikke innfrir må gjerne miste kvoter.

Siden har teknologi og nye eiere spilt på lag med industriarbeiderne igjen. Sjømatkonsernet Lerøy overtok i 2016 og har lagt om filétproduksjonen så den gjør nytte av den frosne fisken fra trålerne. Nå har arbeiderne jobb året rundt igjen, og i fabrikken på Melbu utgjør råstoff fra trålere 70 prosent av råstoffgrunnlaget.

På nyåret foreslo flere kommuner der det finnes rettigheter til trålfisk at reglene skulle strammes inn for å få mer råstoff til industrien på land. Senterpartiet har tatt det opp i Stortinget, med overføring av fiskerettigheter fra trålere til kystflåte som ris bak speilet. Sjømatkonsernene Lerøy og Nergård advarer om at det vil ramme økonomien i rederiene.

Lerøy viser nå at de tar forpliktelsene på alvor og sørger for at trålfisken i større grad enn på mange år kommer dit den skal. Selskapet pløyer også overskudd fra trålerne inn i industrien på land, i tru på langsiktig lønnsomhet.

Forslagene om strammere tøyler kommer på feil tidspunkt. Man må gjerne true trålerredere med pisk hvis de forsøker å omgå sin samfunnskontrakt, og trålere som ikke innfrir må gjerne miste kvoter. Men når eierne frivillig satser på norsk filétindustri, blant annet med trålerpenger, kan gulrot være bedre for å stimulere utviklingen.